Black River Killer åpner rolig, med et følelse av å sitte på en veranda i sommersolen, mens du lytter til en av dine venner som har tatt frem kassegitaren, mens du selv spiller munnspill. Det er en god følelse av ørkensand i munnen din, men du er litt for glad for å bry deg. Det er enkel tekst, men det trenger heller ikke være så veldig avansert, for det føles i aller høyeste grad bra. Tittelsporet Black River Killer er en rolig, vakker sang som gir deg lyst til å ta skoene fatt og forsvinne i evigheten, for deg selv. Det er på ingen måte en negativt ting, i dette tilfellet viser det deg kun hvor deilig det kan være å tilbringe litt tid for seg selv, kun med veien som mål. Blitzen Trapper har virkelig klart å finne sin musikalske identitet i denne låten. Det er mange som har gjort det før dem, men det er lov når resultatet er så godt.

Dessverre har Blitzen Trapper enkelte identitetsproblemer. Man hører de har prøvd seg virkelig på å holde linjen, men neste låt ut Black Rock er dessverre litt tafatt og litt for preget av gitarspill som ikke holder mål. Vokalen til Eric Earley er behagelig mot øret, men dessverre for skjermet av en skarp gitar. På Going Down trekker Blitzen Trapper oss inn i varmen, og setter seg foran pianoet. Det resulterer i en gladlåt som er til for å gi deg varmen tilbake etter den lange turen ute i mørket. Black River Killer oppsummerer ganske kort en kveld ute i ødemarken, med dens blandede følelser og opplevelser. Dessverre er det hele litt for kort, og platen tar litt for fort slutt. Siden det er en lineær utgivelse, føler du ikke for å skru på platen fra start med en gang, du tar den heller frem igjen i morgen.

7/10