Punkpop-bølgen med rocka Fueled By Ramen-band har skylt innover land over hele verden de siste årene, kanskje med gamlingene i Fall Out Boy i spissen. Band som Panic! At The Disco og The Academy Is... hører også til i den etter hvert så romslige FBR-familien. Men fremst og i midten finner man en 20 år gammel rødtopp ved navn Hayley Williams. Hun er vokalist i Paramore, og med 2009s Brand New Eyes har de allerede rukket å gi ut tre album.

Paramore slo for alvor gjennom etter plata Riot! fra 2007, men er kanskje mest kjent for Twilight-hiten Decode, som for øvrig avslutter den internasjonale utgaven av Brand New Eyes. Det er riktignok langt ifra utgivelsens beste låt, så her har både Twilight-fans og også oss dødelige flere høydepunkter å sette pris på.

Allerede på platas første låt, Careful, forstår man hvor styrken til Paramore ligger. Hayleys energiske og utrolig velutviklede stemme runger i høyttalerne, akkompagnert av fengende gitarlinjer som utvilsomt kjennetegner Paramore så vel som andre punkpop-band. Åpningslåten er den beste på albumet, men det er langt fra noe varsel om at resten ikke holder mål, for det gjør det så absolutt. Det er fengende, tøft og med masse attitude.

Band som befinner seg i tilsvarende sjanger som Paramore sliter ofte med å lage album som henger godt sammen, hvor låter følger hverandre naturlig. Noen band har ofte en tendens til å overkompensere, og ende opp med et knippe låter få klarer å skille fra hverandre. Denne balansegangen klarer Paramore godt på Brand New Eyes, selv om et par av de mer rolige låtene mot slutten bryter opp litt av flyten som dannes tidlig på plata.

The Only Exception er en fin og rolig låt om det å slå seg til ro med ensomhet og det å være alene, men for så å finne noen man blir glad i. Både tekstmessig og melodisk er låten solid, men den passer dessverre ikke helt inn der den er plassert. Platas avsluttende spor (sett bort fra bonussporet Decode) er også en rolig låt. All I Wanted passer derimot fint inn og har en glidende overgang fra den foregående låten.

Temaet på plata er gjennomført, og det handler om forandring, det å vokse opp og å la det som hører fortiden til forbli nettopp der, i fortiden. På Ignorance synger Hayley "I'm not the same kid from your memory. Well, now I can fend for myself", mens hun på Feeling Sorry ytrer "We're not getting any younger, and I won't look back, 'cause there's no use. It's time to move forward!" Og er det noe Paramore har gjort på deres tredje utgivelse, så er det å bevege seg fremover, utfordre ukjent landskap og rett og slett bli mer reflekterte og voksne. Samtidig klarer de å bevare vitaliteten som kjennetegner sjangeren og Fueled By Ramen-labelet. Hvem skulle tro at FBR-mentor Pete Wentz faktisk fylte tredve tidligere i år?

Men det som mest av alt karakteriserer Brand New Eyes er at første halvdel av plata er relativt mye sterkere enn siste halvdel. Det er mer futt over Paramore tidlig på albumet enn det er mot slutten. Likevel gjør Hayleys stemmeprakt og vinnende vesen helheten til noe godt over gjennomsnittet, selv om Paramore girer ned etter en drøy halvtime. Med denne utgivelsen sikter de høyt, og med topp ti-plasseringer i et tosifret antall land samt flere hundre tusen solgte kopier allerede den første uken - ser det ut som at "the sky is the limit" for Paramore.

8/10

Paramore på MySpace