Det henger fortsatt igjen referanser til Madrugada i Sivert Höyems tredje utgivelse som soloartist, og det er kanskje ikke så rart med tanke på suksessen bandet oppnådde og den posisjonen Sivert Höyem hadde i Madrugada. Som vokalist og frontperson var det han som fikk oppmerksomheten, så for de som vokste opp med bandet så vil de nok alltid dra paralleller mellom det bandet gjorde og hva han gjør som soloartist. Meg inkludert.

Det er derfor gledelig å konstatere at Sivert Höyem klarer seg bare bedre og bedre på egne ben, og tredjeplaten Moon Landing bare vokser og vokser for hver nye gjennomgang, selv uten de altfor store direkte hitlåtene. Greit nok, tittellåten har fått sine runder på radioeteren, men det er også det eneste rene forsøket på en hitlåt på platen. Isteden har Sivert mekket sammen et album som viser den musikalske bredden han besitter, der man får alt fra mer tradisjonell americana i den herlige, nesten ni minutter lange åpningslåten Belorado, via psykedelia i den todelte låten Shadows/High Meseta og balladeformen i Going For Gold, til å ende opp som den mørke rockeren i Lost At Sea.

Herlige låter alle sammen, noe også de sterkest Madrugada-inspirerte låtene Empty House og High Society er, men likevel klarer ingen av dem å treffe lytteren like hardt som det avslutningslåten Arcadian Wives gjør. Opp i alt det mørke som både Sivert og Madrugada er kjent for å gi ut, så blir denne nærmest som en åpenbaring å regne, der den høres ut som positiviteten selv, både musikalsk og tekstmessig. Og med tanke på den tragiske avslutningen Madrugada som band fikk, så gjør det svært godt å høre Sivert Höyem nå synge ”Now I belong/With someone new/But all my dreams/Belong with you”. En verdig avslutning av en plate som viser om og om igjen at Sivert Höyem nå står stødigere og stødigere på egne ben, dog med god hjelp av et fantastisk backingband med Cato Salsa i spissen, men som likevel aldri tar glansen fra hovedpersonen selv.

8/10


Sivert Höyem på nett