Beintøffe Slayer er tilbake med sitt tiende studioalbum; "World Painted Blood". Kerry King og gjengen nærmer seg med stormskritt de femti, men skal man dømme etter denne skiva er det ikke noe hold i ryktene om en nedleggelse av bandet. Knallhardt og nådeløst bærer de fremdeles fanen de var med å skape på begynnelsen av 80-tallet. Etter Kerry Kings ballespark til Metallica ang. Some kind of monster-filmen er det godt å høre at det er hold i hvert eneste ord. Slayer har holdt på lenge, men de er faen meg ikke gamle.

Tittelsporet "World Painted Blood" åpner skiva på en særdeles karakteristisk Slayer-måte. En forbanna Tom Araya som prøver å overdøve sylskarpe riff og et heftig groove. Digg! Her er det mye frustrasjon og faenskap som skal ut. I tillegg sper de på med mer melodibaserte partier enn de har gjort de siste 15-20 åra. For siden begynnelsen av 90-tallet og fram til "Christ Illusion" i 2006 har det kommet en del middelmådige skiver fra Slayer-kanten. Men forrige skiva var fet og denne er faktisk enda et skritt opp.

10 låter og 39 min solid thrash is what you get. Faktisk i snaueste laget når man tar bort et par låter som ikke er all verden. Men stemninga blir sittende og det mest naturlige er bare å få på faenskapet en gang til. For det er solid satt sammen av dyktige fagfolk. Og solid utført arbeid er ikke hverdagskost i dagens samfunn. Flere av låtene har et nostalgisk preg fra det glade 80-tall, bare med en heftigere produksjon og bedre ferdigheter fra bandet. (Maskinen Kerry King har uttalt at han ALDRI spiller feil live....)Det er uansett godt å høre at Slayer er tilbake der de hører hjemme, i teten!

8/10


Slayer på Myspace
Slayer.net