Det er virkelig ingen grunn til å spare på gladnyheten – One-Armed Bandit er muligens de eksperimentelle jazzhertugenes aller beste verk.
På What We Must tok Jaga Jazzist en litt brå vending fra å sin tidligere electronicajazz, som på The Stix, til å bli langt mer rockorientert. På One-Armed Bandit har bandet, ledet av mesterhjernene Martin og Lars Horntveth falt et sted i mellom, med et langt fyldigere og mer tettpakket lydbilde enn tidligere, i tillegg til å ha blitt flere hakk mer progressive enn noen gang før. Her kastes man frem og tilbake i et gigantisk lydunivers, men med så god presisjon og dyktig instrumentføring at det ikke blir ubehagelig ved noen anledninger.
Og selv om Jaga Jazzist kanskje er mer komplekse nå enn på lenge, og har laget et album med langt flere lag av lyder og instrumenter enn tidligere, så har de likevel takket være gode melodier i bunn laget et ganske så tilgjengelig album, som takket være kompleksiteten kun gir mer av seg selv for hver gang man lytter.
I tillegg låter det hele mer storslått enn noen gang tidligere, mye takket være en ekstremt dyktig blåserrekke. Den kanskje mest storslåtte låten på hele albumet er Toccata, som på sine ni minutter sakte vokser seg større og større takket være blåserne, og har et så kosmisk og mektig driv at den kunne vært soundtracket til en tungt psykedelisk romreise.
Låtnivået på One-Armed Bandit er ekstremt høyt, der det virkelig ikke er mulig å peke ut en middels god låt. Selv om jeg savner den virkelig store post-rock-aktige gåsehudbomben slik som Oslo Skyline fra What We Must er, så er virkelig både Book of Glass og avslutningssporet Touch of Evil ekstremt mektige og tilfredsstillende spor, som utgjør en virkelig god erstatning.
Til forskjell med What We Must så er One-Armed Bandit et langt lysere og mer humørfylt album, der Lars Horntveth selv har nevnt både afrobeatens far, Fela Kuti, og Frank Zappa som store inspirasjonskilder til One-Armed Bandit.
Den eneste gangen Jaga Jazzist gir mer av seg selv enn hva som kan være godt er låten med den passende og lettbeinte tittelen Prognissekongen – det er rett og slett en dose for mye for lytteren å skulle ta tak i.
Alt i alt har det ni mann sterke bandet returnert etter fem år med sitt kanskje aller beste album – så langt. Etter denne fantastiske dosen av eksperimentell og progressiv jazz gleder jeg meg allerede til en potensiell neste utgivelse.
I mellomtiden skal jeg lære meg å elske One-Armed Bandit enda mer.
Forhåndslytt på One-Armed Bandit
Jaga Jazzist på Myspace
