Etter Curtains dabbet imidlertid interessen av og Tindersticks var ikke lenger like fascinerende. Jeg ble litt lei for å være helt ærlig. Så da 90-tallet forsvant og 00-tallet begynte, var min begeistring for Tindersticks borte. Jeg lot meg ikke lenger forføre. Heller ikke Staples´ soloalbum trigget meg. Den enkleste forklaringen på det, er nok at jeg aldri satte meg ordentlig inn i utgivelsene. Det var helt andre musikksjangere som fanget min oppmerksomhet.
Da bandet, fortsatt med Staples i front, men med noen nye medlemmer, lanserte sitt åttende studioalbum, merket jeg derimot en smule tiltrekning igjen. Tindersticks. Er det fortsatt noen kjemi mellom oss, mon tro?
Absolutt! Dette er bra! Jeg forstår hvorfor jeg likte bandet: Tindersticks lager gode sanger i et melankolsk univers som rett og slett definerer det behagelige. Staple er en mesterlig vokalist, og de har til og med økt tempoet noe på flere låter.
Etter flere lyttinger av Falling Down A Mountain er det flere låter som peker seg ut som motivasjonsfaktorer til å gjenoppdage min interesse for Tindersticks. Først og fremst er det den seks og et halvt minutt lange tittellåta, som åpner albumet, som trekker meg inn i Staples og co sin verden igjen. Sløvt, psykedelisk og forførende. Ingen konkrete vers eller refreng, men stemningsfullt så til de grader. Stemningen opprettholdes på den nydelige balladen Keep You Beautiful, men tar meg til nye høyder i Harmony Around My Table, She Rode Me Down og Black Smoke. Jeg skal heller ikke glemme den noe underlige, men også vakre Peanuts i duett med Mary M. O´Hara.
Falling Down A Mountain har gjenerobret min interesse for Tindersticks. Det føles godt.
Tinderstick på MySpace
