Du husker sikkert mange av disse unge, nye og spillekåte bandene som kom fra UK og USA på begynnelsen av 2000-tallet. Alt de ønsket var å lage musikk, spille live og rocke. Kings of Leon og The Killers spesielt, men også band som Franz Ferdinand og Kaiser Cheifs. Alle slapp debutplater som var litt ujevne, men som i bunn og grunn var fylt med spilleglede, kjappe og dansbare låter og passet perfekt for et feststemt publikum i sommersolen på en eller annen festival. Men så skjedde det som ofte skjer med suksessrike band, de føler de må "utvikle" seg. De tar steget fra en liten scene, til en større og musikken "utvikler" seg i samme retning. Kroneksemplene er Killers og Kings of Leon som gikk fra å være ruskete og rampete rockeband, til å følge U2 og Coldplay i stadionpopens fotspor. Låtene ble produsert i mer vennlige retninger, mer inkluderende og mer strømlinjeformet, noe som har ført både til kunstnerisk og økonomisk suksess. Så hvorfor denne enorme digresjonen om stadionpopens utvikling på 2000-tallet? Jo for det er mye av de samme formlene som finnes på Songs from Östra Knoll 1:22.
Det virker som om det har vært en bevist strategi å tone ned det lekne, impulsive og kaotiske elementet i musikken, og i sterkere grad fokusere på en mer helhetlig musikalsk grunnpakke. Galskapen, i positivt fortegn, som preget mye av Grand Island tidligere er blitt musikalsk kurert og en av bivirkningene er et roligere, mer fokusert og mer helhetlig musikalsk produkt. Angelina er et meget bra singelvalg, en låt som greier å inkludere dette nye musikalske fokuset, med den eldre galskapen og spillegleden. Espen Gustavsen med sin gjenkjennelige hillbilly stemme har roet seg ned og det har også låtene. Dawn`s Upon Me, A Crash and a Faultline og Drift Into Violence ville sannsynligvis eksplodert i et musikalsk inferno av overganger, gitarsoloer og allsangsrefrenger hos et tidlig Grand Island, men bandet har greid å holde seg rolig ved holde fokuset og tempoet nede. De har med andre ord "utviklet" seg som de overstående bandene, blitt mer modne og bevist på hva de vil, og det merkes uten tvil på Songs from Östra Knoll 1:22.
Men de er ikke blitt U2 enda. Så langt i fra. For de har heldigvis ikke forlatt det litt kaotiske, lekne og dansbare. Sky Sized forvalter både galskapen, overgangene, banjoklimpringen og "tut og kjør" holdningene og på Young Wrath med Steven Wilson (Superfamily) og saksofonen til Jørgen Munkeby (The Shining) får Grand Island hjelp til å utrykke sin musikalske galskap. Det funker veldig bra. Men så har du også The Flood som prøver på det samme, men som er verken barken eller veden.
Songs from Östra Knoll 1:22 er en bra plate. Den er lett å sette på, lett å høre på, lett å sette på repeat og lett å like. Det er uten tvil den mest helhetlige platen Grand Island har gitt ut. Det er platen hvor de har "utviklet" seg musikalsk, med referanse til de litt større overnevnte bandene. Men det er ikke nok. Fordi Songs from Östra Knoll 1:22 engasjerer ikke lytteren, den utfordrer ikke lytteren slik som den burde, og derfor er den også like lett å høre på som den er å glemme. Suffer, Lid min Kjære med Jan Ove Ottesen på laget og Sundance & Cassidy eksemplifiserer dette. Det er fine låter, lette å like, lette å spille på radio, men også en musikalsk utvikling som gjør at Grand Island blir den koselig bakgrunnsmusikken en kan høre på radio, og ikke den engasjerende musikken som setter stemningen på fest. Derfor vet jeg ikke om denne såkalte musikalske utviklingen til Grand Island er positiv eller negativ. Songs from Östra Knoll 1:22 er nok den mest folkelige platen Grand Island har gitt ut, og den bør nok skaffe dem mange nye fans som ikke har greid å like bandet før. Objektivt sett er det kanskje Grand Island sin beste plate, subjektiv sett er jeg litt skuffet. Tolk det som du vil.
Grand Island på Myspace
