Damon Albarns alternative prosjekt, Gorillaz, har høstet stor suksess på de foregående albumene. Bandet består av de fire tegneseriefigurene ”2D”, ”Murdoc”, ”Noodle” og ”Russel”, og den visuelle animerte kunsten signert tegneren Jamie Hewlett er vel så viktig. Musikkvideoene deres har blant annet blitt omtrent like kjent som musikken, og live gjør de en veldig iscenesatt produksjon, med store lerret og stilige effekter.
Nå er bandet tilbake for fullt, 5 år etter Demon Days, og headliner blant annet siste spille dag på Coachella festivalen. Tiden har blitt betydelig utnyttet, og det er et dypt planlagt album som har blitt resultatet av den lange ventetiden. Blur vokalisten sitt berømte sideprosjekt er utrolig innovativt, kreativt, overraskende og ikke minst modig. De har gått litt bort fra hit-liste modellen, og lagd et helhetlig album som gleder over tid.
Etter en intro signert måkesrik, og en rap levert Snoop Dogg setter albumet i gang. En spennende miks av hip hop, fengende elektronika beats, og pop preger Gorillaz som vanlig, men dette er mye mer ambisiøst og fjernt. Bollywood inspirerte ”White Flag” for eksempel.
Herfra og utover kommer gavepakkene på løpende bånd, og det flyter imponerende av gårde med låter som den geniale ”Rhinestone Eyesz”. Der M.I.A. legger pent over 80-talls synth. Singelen ”Stylo” er den mest umiddelbare hitten, og Mos Def skinner i gjennom som tidlig en vårsol. Sangen med den litt rare tittelen ”Superfast Jellyfish” er rett og slett briljant, en ekstatisk pop-aktig låt som garantert fester seg på netthinnen. Gjestene gjør mye av jobben, som trekker skiva litt ekstra opp. Selveste Lou Reed gjør ”Some Kind of Nature” til noe helt spesielt.
Variasjonen, dybden og levetiden på dette albumet er rett og slett noe som fort tar pusten fra deg. Plastic Beach er ikke bare et av årets foreløpige beste utgivelser, det er også noe av det beste Damon Albarn har vært med på å lage rent kollektivt noensinne. Meget spennende, gi den en sjanse.
