Jerry! Jerry! Jerry! Jerry! Jerry! Jerry!
Hovedtrekkene i Jerry Lee Lewis sin karriere kan lett oppsummeres. Det interessante oppstår imidlertid når man inkluderer nyansene i oppsummeringen. For her ligger mange oppklarende svar, aller mest på Lewis´ nedturer, noe som er godt beskrevet i Nick Tosches´ glimrende bok om artisten og mennesket Jerry Lee Lewis, Hellfire fra 1982. Da Lewis i 1964 inntok Reeperbahn og entret scenen på Star Club i Hamburg sammen med The Nashville Teens, skal en stor del av disse hovedtrekkene og nyansene snøres sammen til en ildkule som skytes utover det brennhete lokalet der tyske ungdommer venter begeistret på ´The Killer´, artisten som allerede har stått øverst, men falt ned igjen etter bare noen få år i showbiz.
Men først: Jerry Lee Lewis ble født i Ferriday, Lousiana i 1935, og oppdratt i et kristent hjem. Han fant fort ut at boklig lærdom ikke lå i hans natur. Skolegangen ble frustrerende og kortvarig. Det var helt andre ting den blonde guttungen med de nøttebrune øynene var opptatt av, nemlig musikk! Lewis ble oppmuntret av sin onkel til å spille piano, lærte fort, men slet med å få ideene fra hodet og ut i fingertuppene og frem til tangentene. Når han så en dag klarte det, var det i en helt annen stil enn hva de ivrige familiemedlemmene gikk rundt og ventet på. Da julelåta Silent Night kom osende ut av Jerry Lee´s fingre og munn, var det ikke med en kirkelig preferanse, men noe som senere ble kalt boogie woogie. Faren, Elmo, skjønte sønnens potensial, men forutså neppe hans valg av musikkstil, da han fikk tak i et gammelt Stack-piano som han festet på pick up-en sin, kjørte hjem med, bar inn og satte fremfor ham. Jerry Lee Lewis visste hvor han skulle, men verden visste ikke hva den hadde i vente.
Lewis så nok ikke for seg karrierestigen slik den ble. Umiddelbart fjernet han seg fra menighetsmusikken, rendyrket sin egen stil og forsøkte å få napp hos platebransjen. Ingen enkel oppgave, fordi Lewis var konstant i et krysspress mellom hans personlighet som musiker og hans families gudstro. Jerry Lee slet mellom djevelen og gud. Heldigvis valgte han det første. Selvfølgelig ikke til stående applaus i USA på 50-tallet (neppe nå heller), men det brydde han seg ikke om. Han skulle bli stjerne. Enkelt og greit. Etter en audition for Sun Records, der teknikeren Jack Clement lot han spille et par låter ettersom sjefen sjøl, Sam Phillips, var bortreist, begynte ting sånn smått å skje. Clement syntes han hørte noe i fremførelsen, men hadde enkelte ting å utsette. Lewis måtte forbedre seg, finne andre låter. Litt usikker på piano som instrument var han også. For Clement var ikke Lewis noen stjerne, selv om hans selvtillit ga uttrykk for det, men kanskje kunne han bli det? Etter noen runder bestemte Sun Records seg i 1957 for å gi ut Whole Lotta Shakin´ Goin´ On. Da var det ikke noe spørsmål lenger. Jerry Lee Lewis var kongen! Ja, en stund var han til og med hetere enn Elvis.
Men nedturen lå som en mørk sky over ham. Med Elvis i militæret og hans første langspillende album like om hjørnet, lå alt til rette for at Jerry Lee Lewis skulle innta rocketronen for alvor da han i mai 1958 dro over til England på turné etter at Breathless hadde klatret til topps på hitlistene. I forkant av avreisen ble han anbefalt å holde hemmelig sitt ekteskap til Myra Gale, hans 13 år gamle kusine. Det er ikke sikkert at England liker sånt, ble det sagt. ”Look! People want me, and they´re gonna take me, no matter what”, svarte Lewis på oppfordringen. Da han landet på Heatrow i London, arm i arm med sin kone, hans tredje i rekken, og for øvrig hans andre bigami, ble han møtt av et stort pressekorps. Det alle ville vite var alderen på kona hans. ”15 år”, svarte Lewis og så ut til å slippe unna med det.
Neste dag ble han derimot vekket til overskriften: ”ROCK STAR´S WIFE IS 15”, med undertittel: ”And It´s His Third Marriage!” Ingen pangstart på England-oppholdet. Og verre skulle det bli, mye verre. Journalister gravde frem fødselsattesten til Myra Gale, fant ut at hun bare var 13 år og attpåtil hans kusine, og dermed flere overskrifter som gjorde at Lewis´ popularitet sank betraktelig før han i det hele tatt hadde startet turneen. Han dro likevel i gang spillejobbene, men ble jaget av media som skrev negative kommentarer om hans opptredener, og som mente han forpestet den engelske ungdommen med denne rock and roll-greia. Da Lewis ankom Odeon Theatre i Birmingham, ble den fem uker lange turneen avlyst etter bare et par konserter. Lewis og hans reisefølge ble sneket ut en sidedør ved hotellet, kjørt til flyplassen og satt på et fly tilbake til New York. Der ventet pressen som hadde fått nyss i at Lewis var blitt deportert fra England. ”Jeg ble ikke deportert”, sa han rolig og la til: ”Det er bare det at britene ikke reagerer på rock ´n´ roll slik amerikanerne gjør. De liker ikke hyl! De bare klapper. Jeg liker hyling. Dere kan si jeg fikk hjemlengsel.”
Det gikk imidlertid ikke lenge før den amerikanske pressen også begynte å grave i Lewis´ fortid og hans ekteskap til den unge kusinen. Stjernen var i ferd med å falme i hjemlandet også. Årene fulgte med negative overskrifter, manglende hitlåter, reduserte utbetalingssjekker og pille- og alkoholmisbruk. Lewis var satt på sidelinjen, jævlene hadde seiret.
Men så, samtidig som England erstattet klapping med ekstatisk hyling på grunn av fire Liverpool-gutter med øre for popsanger, dro Jerry Lee Lewis over til Tyskland, nærmere bestemt Hamburg og Star Club i bydelen St. Pauli, for å gjøre en konsert. Datoen er 5. april 1964 og denne kvelden skal rock and roll for alvor brettes ut i sitt ypperste. Sammen med The Nashville Teens leverer Lewis utvilsomt den beste livekonserten noensinne. Når ´The Killer´ slår fingrene over tangentene og vræler ut Mean Woman Blues, er det som om djevelen sjøl er løs og all hans innestengte frustrasjon, sinne og bitterhet over tiden som har fulgt ham gjennom Helvete, i tidligere år, men mest siden han ble herset med av den britiske og amerikanske pressen på slutten av 50-tallet, og alt som fulgte med nedturen, vrenges ut av hans snart 30-årige kropp. Det er så langt inni ryggraden ekte at du blir lamslått, helt ute av fatning, før du røskes, rives og slenges veggimellom, som om en gorilla har tatt nakkegrep og snurrer deg rundt og rundt, mens du lugges og bites av utallige småsinte bevere. Det er krakilsk, men fy faen for en satans tøff fremvisning i hvordan rock and roll skal gjennomføres. Det er behagelig vondt, en smertefull nytelse. Det er ikke rett fra levra, men rett og slett levra selv som opptrer i Jerry Lee Lewis´ skikkelse.
Og ikke tro at du skal få en pause. Ikke før gorillaen har satt deg på bakken, blir du pisket i gang igjen av en spinnvill Jerry Lee Lewis og låta High School Confidental. Fetere og mer rockete åpning enn det han leverer her, skal du faen meg lete lenger etter. Du kan egentlig bare slutte, eventuelt aldri begynne, å lete, for dette er hva det handler om: rock´n roll direkte inn i blodårene. Det går så fort at jeg ser meg nødt til å sjekke om jeg satte vinylen på riktig tempo. Ja, det gjorde jeg.
Det denne opptreden gjør med deg, er at den blir en del av kretsløpet ditt. Den tar deg, griper deg i knokler, ledd og baller. Og du vil gripes. Selvfølgelig vil du det. Du kan ikke få nok, det er som om en Lewis-abstinens har inntatt blodomløpet ditt, satt deg i transe, gjort deg i et vidunderlig humør. Ah, det er herlig, bare å la seg rive med når han drar i gang Money, med et midtparti hvor han demper tangenter og vokal, gurgler lett og ler arrogant, før han lar seg selv hamre ut djevelskapen igjen. Mer, mer, mer. VÆÆÆÆÆÆÆHHHHH!
Å ja, rett over i Matchbox, før du har fått kontroll på pulsen. Det slår febrilsk, du er i bevegelse, løper på himmelen i takt med Lewis og The Nashville Teens, et samspill så stramt at det ikke kan beskrives. Det er så latterlig tight og fremført med en slik kraft og styrke at jeg må fortsette å løpe når Jerry rocker av gårde to deler av What´d I Say, før jeg får et lite avbrekk der jeg snur vinylen, setter ned stiften og hører ´The Killer´ (antakeligvis) sparker bak pianokrakken, vrir blikket mot det ekstatiske Star Club-publikummet, lar fingrene så elegant og blodig alvorlig treffe de hvite og sorte tangentene, og løfter deg videre i ekstasen når han fremfører Great Balls Of Fire. Åh! Herregud! Hvor skal dette ende? Håper det aldri ender.
Tilstanden opprettholdes gjennom låter som Hound Dog, Long Tall Sally og den som tok Jerry til topps syv år tidligere, Whole Lotta Shakin´ Goin´ On. Rock and roll-paralysen ender i Down The Line litt over tretti minutter senere. Det er ikke mulig å komme lengre opp, på tide å lande igjen, utmattet av velbehag. Jerry Lee Lewis har sluppet jævelen frem og overvunnet alle sine motstander i løpet av 15 runder i den hamburgske ringen, foran et gå-av-hengslene publikum som i ettertid bør ha nevnt, og stadig fortsette å nevne, til alle på deres vei, at jeg var der. Jeg var faen meg på Star Club i Hamburg 5. april 1964 da Jerry Lee Lewis, etter å ha vært på toppen, falt ned i avgrunnen og begynt å rette på skjorta igjen, kom med bandet The Nashville Teens og spilte samtlige tilhørere til en verden utenfor det vanlige, til et sted det aldri er mulig å komme til igjen. Det var sikkert stort for dere som var på Pingvin Club i Oslo sommeren 1977 og så Sex Pistols, men musikkhistorisk blir det øyeblikket ubetydelig i forhold til Jerry Lee Lewis på Star Club i Hamburg i 1964. Beklager! Det blir som om en fotballidiot synes det var større da Oddvar Brå brakk staven under herrestafetten på VM i ski i Holmenkollen i 1982, enn da Kjetil Rekdal satte inn det avgjørende straffesparket i 2-1-seieren over Brasil under fotball-VM i Frankrike i 1998 og sendte Norge videre fra gruppespillet, eller omvendt hvis du er født med ski på beina.
Men til oss som ikke var der, på Star Club i 1964: vi kan oppsøke det, granske rundt åstedet der ´The Killer´, sammen med datidens ungdommer, plasserte en kanonkule av rock and roll midt i pæra på disiplinene som hadde revet ham ned fra tronen. Du kan gjenskape det magiske øyeblikket ved å skaffe deg dette albumet. Og det bør du, for dette er ikke bare verdens feteste liveplate, men det er også den eneste muligheten du har til å høre Jerry Lee Lewis på sitt ultimate, på sitt råeste og mest anatomiske nivå. Det var hit han drømte da han som unggutt forsøkte å formidle sine ideer ut til fingrene og ned på tangentene i tett samarbeid med sin vokal. Selvsagt klarte han det tidligere. Den underholdende stilen hans var alltid unik, og det finnes studio- og livealbum, og DVD-er, som viser artistens egenart og innlevelse i sin fremføring av rock and roll. Men aldri har det vært så voldsomt, ekte og nervepirrende som det er denne kvelden på Star Club for 46 år siden. Der Jerry Lee Lewis var den kvelden hadde han aldri vært før, og aldri skulle han komme dit igjen heller. Han gikk ut av og utover seg selv.
Nettopp derfor bør du skaffe deg denne klassikeren som nå foreligger, for deg som liker det, i en remastra vinylutgave med Down The Line som bonusspor (ble utelatt i orginalutgaven), et vakkert utbrettskart av bydelen St. Pauli som en del av coveret, og et aldeles utmerket lydbilde. Boogie Woogie deg sjøl til klimaks!
Les mer om Jerry Lee Lewis her
|
<< Les flere anbefalinger
|
|
|
|
|
|
