Etter fem album nullstilte duoen Robert Levon Been og Peter Hayes Black Rebel Motorcycle Club (BRMC) og startet om igjen med nye visjoner. Trommis Nick Jago ble erstattet av Leah Shapiro, og lydbildet og låtmatrialet fra tidligere album erstattet med nye ideer og forhåpninger.

Det tror jeg var lurt, for BRMC hadde kjørt seg fast i suksessen med den selvtitulerende debuten fra 2001 (opprinnelig utgitt i 1999, men relansert på Virgin Records dette året) og den knalltøffe hitlåta Whatever Happened To My Rock ´n´ Roll (Punk Song). I hvert fall føltes det sånn gjennom bandets utgivelser på 00-tallet. De kom liksom ikke videre. Rørte rundt i det samme oppskriften.

Med Beat The Devil’s Tattoo hører man at endringer har skjedd både med stemningen i bandet og produksjonen og låtene. Det vil ikke dermed si at dette er en lystig plate og at himmelen er skyfri. Det er fortsatt stram kjellerlukt av BRMC fremførelser.

Kanskje ikke så rart ettersom bandet forskanset seg i et kjellerstudio i seks måneder i løpet av den kaldeste vinteren i nyere historie. I dette lokalet utenfor Philadelphia la ´nye´ BRMC grunnlaget for albumet.

- Noe skjedde med oss der, men jeg er ikke sikker på om vi slo tilbake våre demoner eller om vi bare lot dem ta oss fullstendig, uttaler Been til bandets nettsted.

Jeg tror begge deler. For Beat The Devil’s Tattoo inneholder innspillinger som fremdeles er gjenkjennelige BRMC-uttrykk - denne fussbassen og ekkobaserte vokalen. Samtidig er det flere dunkle låter i en mye mer interessant innpakning enn jeg har klart å spore ved tidligere album. Energien jeg likte så godt da bandet dukket opp for mine ører i 2001, er endelig tilbake.

Albumtittelen er hentet fra Edgar Allen Poe’s The Devil In The Belfry fra 1839, så for dem som kjenner hans litteratur står vel bildet noen tydeligere nå. Det er mørkt, på kanten av stupet, noe som skraper deg på ryggen. BRMC har helt klart fanget tendenser på dette albumet som leder dem i den retningen.

For uten om tittelsporet, som åpner albumet, kommer BRMCs nye visjoner best til uttrykk gjennom låter som War Machine, Sweet Feeling, Evol og River Styx. Sist, men ikke minst, må jeg nevne den over ti minutter suggerende Half-State som avslutningsvis smyger seg inn og legger seg som et røykfylt teppe over min bevissthet. BRMC har lyktes å komme tilbake.





Hør BRMC på MySpace