Nå er han også tilbake på platefronten og med hjelp fra gutta i Okkervil River var jeg utrolig spent på hva mannen kunne få til. Det begynner og slutter med amatøropptak Roky selv gjorde da han satt på galehus for mange år siden. En litt ustemt gitar og Rokys stemme gir en fin stemning.
Etter den sjarmerende åpningen kommer vi over i litt mer velproduserte former med Ain't Blues Too Sad. Rokys stemme er eldre og jeg synes det høres litt småtamt ut i forhold til de nasale skrikene han kom med for 45 år siden. Men så kommer Goodbye Sweet Dreams som er en herlig og småtrist låt der jeg føler at samarbeidet mellom Roky og Okkervil River fungerer meget bra.
Roky er blitt mye eldre og litt mindre gal. Borte er tekstene om romvesener, to-hodete hunder, vampyrer og zombier og igjen sitter vi med dønn ærlige tekster der Roky virkelig gir av seg selv til lytteren. Okkervil River bygger opp rundt Roky med fine småskranglete arrangementer.
Etter noen litt småtamme låter dukker John Lawman opp og gir umiddelbart rockefot. Roky er i form og bak ham kan man høre spillegleden fra resten av guttene i studio.
Forever er også en helt nydelig sak og en av platens sterkeste spor. Ja, man tror virkelig på Roky når han synger og Okkervil River leverer til tider noen nydelige detaljer som sitter fint. Dessverre blir det til tider litt kjedelig og tamt med de rolige låtene. En plate som muligens (ganske sikkert) vil vokse og som jeg også har troen på at ville fungert glimrende på en livescene. Vi kan jo bare håpe at Roky orker å legge ut på veien igjen.
