Stenseng oppholder seg i den litt mer rocka delen av sangere og låtskrivere, det vil si at han heller mer mot Nick Cave, John Cale og Lou Reed enn Hank Williams, Townes Van Zandt og hans favorittartist Bob Dylan. Han mangler imidlertid de helt enestående melodiene vi ofte hører fra Cave. Det mørke og silkerøde bakteppe, og det tåkelagte landskapet, vi kan forestille oss i mange av hans låter. Han har heller ikke den barske og litt snerpete tonen vi finner i mye av Reeds musikk, og bluesen og rytmen i det lyriske og vokale som Dylan har.
Men Stenseng har ferdigheter til å skrive gode låter og til å presentere dem i detaljrike varianter. Den litt hese vokalen passer fint inn i de musikalske arrangementene som Stenseng fremfører sammen med en rekke andre musikere. Det være seg på den halvrolige The Librarian, den stemningsfulle It´s Been A Bad Year, den litt mer country-rocka The Shepherd eller den nydelige When I Cross The Line. Sistnevnte fremstår for meg som albumets beste låt.
Låtene nevnt ovenfor er Stenseng på sitt beste. Som album skulle jeg derimot ønske dette nivået ble opprettholdt i større grad. Helhetsinntrykket blir derfor at det mangler en kontinuitet i fremførelsene og en større variasjon i Stensengs låter som kan løfte Stenseng II et par hakk opp. En råere produksjon, litt bort fra den kirkelige kulturverksted-sounden, ville også slått fordelaktig ut for Stensengs prestasjoner. Det er likevel ingen grunn til å tro at dette ikke vil kunne være tilfelle ved neste utgivelse.
Hør Einar Stenseng på MySpace
