Til det kjedsommelige må nok Marling finne seg i å bli koblet til Joni Mitchell. Det er ikke til å unngå, for det er noe av den samme kraften i det musikalske uttrykket. Kan hende det blir Marling som lager en Blue for 2000-tallet? Men den musikalske arven virker å være større, for her er det spor av Nick Drake og Rickie Lee Jones. Aimee Mann og Martha Wainwright er andre referanser.
Marling er ikke noe jenterom-fenomen, selv om MySpace-koblingen som førte til platekontrakt kan tyde på det. Marling har gått en god skole hos Noah and The Whale før hun valgte å gå sin egen vei. Den er riktignok brolagt med gode hjelpere, for I Speak Because I Can er definitivt ikke noe enkvinnesverk selv om hun selv står for låtskrivingen. God drahjelp har hun blant annet fått fra sine åndsfrender Mumford & Sons som utgjør backingbandet. I tillegg har meritterte og rutinerte Ethan Jones tatt på seg produsentjobben. I den senere tid har han blant annet jobbet med Kings Of Leon og Ryan Adams.
Den akustiske gitaren til Marling preger skiva som krysser grenser mellom pop, viser og folk. Men det mest særpregede instrumentet er stemmen til Marling. Her kommer tilsynelatende hele følelsesregisteret til uttrykk. Ballet sparkes i gang med den intense og mørke banjolåta Devil’s Spoke. Men vi får også nakne og helakustiske låter som Made By Maid og What He Wrote. Andre ganger får gitaren selskap av dempede strykere og fløyte. Det er stort spenn og variasjon. Her er mye krydder for ørene i form av fine detaljer og lekre arrangementer.
Modent og voksent er merkelapper som har blitt hengende på Marling siden den oppsiktsvekkende debuten Alas I Cannot Swim fra 2008. Og det er ingen grunn til å ta dem av riktig ennå. Marling er ennå bare i starten og virker nærmest å flomme over av gode ideer for det er varslet en oppfølger allerede innen utgangen av året. Bare det er en sjeldenhet i disse velkalkulerte tider. Men det er all grunn til å glede seg til fortsettelse.
Laura Marling.com
