Det er ikke et ukjent fenomen at band har problemer med å følge opp triumfer. Altfor ofte ender man opp med utgivelser der et band virker som en skygge av seg selv fordi de enten har forsøkt å gjenskape suksessen uten å tenke nytt, eller fordi de føler at de har noe å bevise – noe som hemmer autentisiteten og får det hele til å høres anstrengt ut. Derfor er det gledelig at The National på ingen måte virker å lide av dette syndromet. De har med High Violet fortsatt å utvikle seg som musikere, og albumet føles som en åpenbaring allerede ved første lytt. Her finnes ingen dødtid; låtene er gjennomførte, og de evner alle å skape en stemning som tvinger deg ut av den konkretiserte verden og inn i Matt Berningers vidunderlige landskaper, med en vokal som spiller på alle de rette strengene, der også de vakre tekstene er en vesentlig faktor.
Plata åpner med Terrible Love, og min første tanke var hvor etterlengtet dette faktisk har vært. Boxer har vært et bekjentskap jeg har satt pris på i lang tid, og derfor var det ekstra spennende å se om The National ville klare å innfri de umennesklige forventningene jeg hadde latt bygge seg opp siden låter begynte å lekke så smått tidligere i år. Det at åpningssporet er langt fra det beste på utgivelsen sier mer om styrken på resten av albumet enn noe annet.
Vi må lytte gjennom de fem første sporene før vi kommer til den første singelen løftet fra albumet. Bloodbuzz Ohio er en av låtene som kanskje minner mest om forgjengeren, men det er langt ifra noe svakhetstegn. Den er en av platas sterkeste låter, og refrenget sitter som et skudd. En singel som utvilsomt er på samme hylle som Mistaken For Strangers fra forgjengeren.
I Sorrow befester Berninger sin posisjon som en av vår generasjons mest sublime låtskrivere. "I live in a city sorrow built. It's in my honey, it's in my milk", synger han. Gjennom de i overkant tre kvarterene High Violet varer, blir man servert tekstlinjer som fester seg i tankene og forblir der i dagesvis. Ofte er det melodiene man husker best, men med The National er vokalen og ordene så i fokus at man ikke kan unngå å bli påvirket.
Selv om det er lett for å vie frontmannen i dette bandet mye tid, så kommer man ikke unna at de to brødreparene Dessner og Devendorf skaper et lydbilde som komplimenterer Berningers vokal på en måte som må sies å være selve hjertet av The National. Det hele føles så komplett og fullstendig, uten at det mister følelsen av spontanitet, vitalitet og ærlighet.
Med High Violet har The National gitt ut et av årets beste album, og frykten om at de umulig kunne tangere sine tidligere prestasjoner har vist seg uberettiget. Albumet er uten tvil er helt der oppe med forgjengerne Boxer og Alligator. Dersom du allerede er godt kjent med disse vil du ikke bli skuffet. Dersom The National er helt nytt for deg, har du mange fine opplevelser i vente.
The National på MySpace
