Kanadieren Danko Jones kjører på i samme tempo og med samme energinivå som han alltid har gjort. Helt siden starten i 1996 har Danko Jones levd etter samme regel - spille rock and roll! Ikke noe viss vass. Ikke kødd med formelen. Ok?

Mange har gjort det – og lyktes. Andre har ikke vært fullt så heldige. Jeg hører titt og ofte om (etablerte) band og artister som skal gå tilbake til det de gjorde tidligere, finne tilbake til seg selv, liksom. Med hederlige unntak, er det få som klarer det. Mange klarer det ikke rett og slett fordi de ikke har jævelen i seg ennå. De er blitt for snille, for streite. For, ja, etablerte. Danko er ikke slik. Han roter seg ikke vekk. Han trenger ikke prøve noe annet for å finne ut hvem han her. Han gjør som AC/DC – spiller rock etter basisoppskriften. Da går det som oftest bra også.

Below The Belt peiser Danko Jones på slik han alltid har gjort sammen med bandet sitt på alle deres utgivelser siden debuten, med den beskrivende tittelen I´m Alive And I´m On Fire, som ble lansert i 2001 og var en samling av bandets EP-er og b-sider. Det tok ikke av i Europa før bandet i 2002 ga ut Born A Lion, men siden da har det blitt flere album og et stadig større publikum som har oppdaget Danko Jones. Også her hjemme i Norge.

Hans status, og i stor grad også hans musikk, befinner seg ved samme bardisk som norske Gluecifer og svenske Backyard Babies. Også Turboneger og Hellacopters står ved baren. Men Danko er kongen her. Han er litt tøffere enn Gluecifer-gutta, Hank Von Helvete og matrosluer. Selv Nicke fra Hellacopters holder seg rolig når Danko er i lydbildet. Det er liksom en attitude over attituden når man hører, og for så vidt ser og leser om, Danko Jones.

Patetisk, synes noen, og det kan det nesten være. Men bare nesten, så da går det jo greit. Danko vet å spille på grensen til det pubertale, nettopp fordi han vet at folk digger det. Han er han fyren som guttene har lyst til å være og som jentene vil ligge med. Så sier han da også i åpningslåta:

I can screw your girl in the back of my Cadillac

Men selv om Danko spiller på de samme strengene som han alltid har gjort, er det ikke alltid han lykkes like godt. På de siste utgivelsene har prestasjonen vært litt opp og ned. Han gikk på en måte bare rundt og rundt, og ikke fremover, i samme tempo. Noen svakheter er det også å spore på Below The Belt, men stort sett holder Danko hodet hevet og spiller rock and roll slik vi vet han kan når han er på sitt beste. Fete riff, energisk vokal og slibrige, ironiske tekster. Han er med andre ord tøff i trynet med humor.

Det var nettopp slik jeg lærte å kjenne Danko Jones – via humoren. Det var gøy å høre på, det var gøy å se, og når han i tillegg kom med radioprogram og var enda gøyere, så var det jo ikke noen tvil om at fyren hadde humor. Kanskje er det den jeg har savnet på tidligere utgivelser, eller kanskje har jeg manglet den selv, for når jeg hører Danko Jones nå, så er det igjen gøy.

Da mener jeg ikke sånn sandkasse-gøy eller skolefest-gøy, men sånn gøy som det er når du er på konsert og hører et latterlig tøft band fra scenen sammen med vennene dine, og alle er fulle og i godt humør. Det er deilig å høre riffet treffe øregangene og trommene og bassen dunke i brystet. Det er et småsvett lokale, så tørsten må stadig tilfredsstilles. Sånn er det å høre på Danko Jones. Er du derimot ute etter sånn stearinlys-gøy eller pledd i parken-gøy, så er (kanskje) ikke Danko Jones det rette valget.

Below The Belt er et godt album med en rekke låter det virkelig svinger av. Det er først og fremst en festeplate, akkurat som hovedpersonen, noe som passer bra nå med opptellingen til den varme sommersola og de iskalde boksene. Blir nok gøy å se han på Oslo Live i juli også.




Danko Jones på MySpace