Et drøyt år etter at The Hellacopters spilte sin siste konsert er Nicke Andersson tilbake med nytt band. Dregen og andre kompiser er med på laget når sveriges kanskje mest produktive musiker igjen har gitarbasert 70-talls rock på hjertet. Nicke sier selv at han er sjefen i bandet og at hans ord er lov. Ikke helt ulikt slik det var i Hellacopters med andre ord.

Referansene til storheter som Kiss, New York Dolls og The Who er enda sterkere nå enn før. Hadde Hellacopters gitt ut et par skiver til hadde det mest sannsynlig hørtes akkurat slik ut. Et velprodusert lydbilde med klare linjer til 70-tallet. Alt er selvsagt analogt. (Finnes det noe annet?) Tempoet er dratt ned en smule og roligere låter later til å sitte løsere nå enn før. Nickes umiskjennelige vokal sitter der den skal og det hersker generell god stemning over musikken.

Alikevel blir Imperial State Electric aldri den knallskiva man kunne håpe. Det blir for platt og kjedelig i lengden. En voksenutgave av rebelsk rock med attitude. Ferdighetene er selvsagt til stede, lyden også, men det mangler essensielt engasjement. Hvis man ikke konser sklir det fort over i å bli bakgrunnsmusikk. Sorry Nicke, men sånn er det.

God stemning greier altså ikke skjule at Imperial State Electric ikke blir mer enn en helt grei affære. Vi vet jo at Nicke får til det meste han setter seg fore, så vi skal absolutt ikke avskrive Imperial State Electric. De kommer for å blåse ut øra våres på Øya i sommer og kjenner vi Nicke & Co rett greier de nok helt fint det.




I.S.E på Myspace