To år er gått siden Haust albumdebuterte med "Ride The Relapse". To år med relativt få konserter og relativt lav medieprofil. Det å mystifisere seg selv kan jo bikke begge veier. Enten slutter folk helt å bry seg eller interessen øker. I Haust sitt tilfelle er det sistnevnte som gjelder. Publikummet har ekspandert og forventningene til skive nr to er mye drøyere enn sist. Haust har ikke blitt den nye radiohypen, passende nok, men bruker du bandnavnet Haust som sjekketriks i dag har du mye større tjangs enn for et par år siden.

Album nr to; "Powers Of Horror" er ute på Fysisk Format. Sounden fra førsteskiva er videreført, det samme går for låtene. Haust spyr ut relativt enkle drivende partier kamuflert av en intrikat overflate. Huff, det var en særdeles kjedelig setning. La meg se... Haust tar det som er fett av Hardcore, metal, punk, etc og smeller det i trynet på deg når du ikke er på vakt. Og du trenger ikke alltid være på vakt, for det å få seg en på trynet er som kjent vondt, men samtidig kan det være veldig befriende og digg. Haust er sånn. Skal du kose deg ihjel med Taco og rødbrus setter du ikke på "Powers Of Horror". Er du derimot ute etter styrting av kvalitets sprit med tilhørende upassende oppførsel passer det perfekt. For Haust innehar sågar klasse, er lettantennelig og det florerer upassende oppførsel og språkbruk.

Det groover enda litt mer på denne skiva enn forrige. Og det er sånt vi liker. I tillegg virker helheten en smule mer gjennomarbeida. Haust er absolutt ingen tur i parken, men for alle rockehuer med litt bredere perspektiv enn Backstreet Girls er dette en nødvendighet å sjekke ut. Egenart, kvalitet og et forrykende driv preger Haust anno 2010. Også er det stygt. Ikke glem det. Det er herlig stygt!




Haust-Space