Jeg hadde krysset av datoen 14. juni i kalenderen, da plata skulle slippes, men hadde allerede smughørt på flere av låtene takket være dagens teknologi og noe som kalles for internett. Likevel var forventningene ekstremt høye. Ville låtene henge sammen slik at plata ville oppleves som fullkommen? Ville dette være låter som jeg ville høre på om igjen og om igjen? Ville det være noe som overrasket meg?
I tillegg til store forventninger og overhyping tidlig i prosessen er det neppe en overdrivelse å si at det er i overkanten ambisiøst å planlegge å gi ut tre plater i løpet av et år, men etter å ha hørt Body Talk pt. 1, den første i rekken, er det ingen tvil om at er det noen som kan klare det, så er det Robyn. For hun gjør mer en å leve opp til forventningene, hun demonstrerer at hun eier elektropop til tross for at dette er hardere elektronika enn hun har drevet med tidligere, og at hun ikke gir fra seg tronen uten kamp.
Åpningssporet Don’t fucking tell me what to do utpekte seg tidlig som en av mine favoritter. Musikk er på sitt beste når det tar lytteren på en følelsesmessig reise, og denne låten gir meg gi-faen- og ikke-kødd-med-meg-din-kuk-følelsen.
Med Fembot tar Robyn med oss videre et steg, og tempoet øker med denne dansbare og sexye klubblåten. Det at hun sniker inn linjen ’älskar dig’, og dermed viser at hun ikke har glemt hvor hun kommer fra, gjør låten nærmest til et mesterverk. Robyns kjappe rap-aktige synging, som tar meg tilbake til Konichiwa bitches!, gjør at hun skårer høyt på lista over universets kuleste damer.
Standarden blir til de grader satt av åpningslåtene og fortsetter med Dancing On My Own. Det er her plata når sitt følelsesmessige høydepunkt. Låten er i samme sjanger som den tidligere utgitte låten Be Mine i form av jente-liker-gutt men gutt-dumper-jenta-til-fordel-for-hvem-faen-hun-nå-er, en problematikk de fleste, gutt eller jente, heterofil eller homofil, kan kjenne seg igjen i. Sådan når hun ut og treffer på det følelsesmessige spekteret hos de aller fleste. Det er trist, men hodet er høyt hevet.
Andre låter som også må trekkes frem er Dancehall Queen og Non Of Dem feat. Röyksopp. Førstnevnte er platens overraskelse. Reggae-babyen som vi ikke helt så komme, men ikke ville vært foruten. Med Dancehall Queen beveger vi oss plutselig men elegant inn i reggae-beats, dub-step og knekk i knærne-dansing. Men inspirasjonen fra dancehall-musikk er fremdeles i symbiose med pling-plongen og buzzingen som går gjennom de fleste låtene.
Mye tilsier at denne låten ikke egentlig bør funke, for eksempel skryte linja ’I still run this thing like a dancehall queen’ og enkle løsninger som ’Riddim goes boom-boom-boom’, men kanskje er det nettopp derfor det fungerer; det blir gjort med glimt i øyet. Diplo, som har vært med og produsert denne låten, skal for øvrig ha mye av kredden for at denne låten har blitt slik den har blitt.
Non Of Dem er den mørke og pulserende klubblåten. Selv om det ikke er den låten som jeg liker best, i form av at den blir for repetativ og noe kjedelig for min smak, har den en intensitet som likevel klarer å lokke meg inn på hypnotiserende vis.
Body Talk pt. 1 er et gjennomført album. Vi snakker stadig om x-faktoren, en ubeskrivelig faktor som gjør at musikk ikke blir som hvilken som helst annen musikk, men musikk som skiller seg ut. Robyn er definisjonen på denne såkalte x-faktoren i den grad, at jeg går så langt som å kalle den for Robyn-faktoren.
Gjennom kun åtte låter tar Robyn med oss gjennom både dansbart og sårbart, fra akustiske ballader til elektropop som skyver grenser. Hvis det er noe jeg må trekke for må det være at plata slutter for brått. Jeg vil ha mer, så Body Talk pt. 2, you better bring it!
Robyn på Myspace
Robyns hjemmeside
