Denne generasjonen har oversikten - uten å være bedagelige. De er forbi puberteten, i midten av 20-årene og for gamle til å surke og være innadvendte og mystiske, men samtidig unge nok til å tørre og utforske ulike sider ved seg selv og samfunnet rundt seg. Disse musikerne var på vei inn i ungdomstiden da musikkrevolusjonen startet på 90-tallet og ble eldre og rutinerte i takt med utviklingen gjennom 00-tallet. De utnytter tilgjengeligheten av musikk og omfavner både tradisjonelle og moderne band og artister fra ulike deler av verden. Dette har gitt dem flere bein å stå på, ført til en bredere inspirasjon, til et større mangfold av uttrykk som mikses sammen til en herlig blanding av diverse musikkstiler. Tidligere i år kom for eksempel The Mighty Stef ut med fantastiske 100 Midnights, et album som fortsatt står som et av årets beste utgivelser. I samme omgangskrets (noen av medlemmene spiller med The Mighty Stef også) er det nå tid for å vie The Last Tycoons oppmerksomhet.
Bandet er relativt nytt og ble etablert i 2007, da som en gjenoppstandelse fra det tidligere irske bandet Porn Trauma. Med nytt navn, nye medlemmer og ny stil, både i klesveien og musikalsk, har The Last Tycoons laget et av årets beste debutalbum. Albumet ble utgitt i hjemlandet i april og utgis nå i Tyskland, Østerrike og Sveits. De ligner vennene sine i The Mighty Stef og har nok digget både The Pogues og The Waterboys. Der The Pogues imidlertid tok punkrocken ut på nye veier, og The Waterboys brakte pop og rock inn det irske, lar The Last Tycoons seg inspirere av haugevis av ulike retninger, som blant annet britisk punk og pop fra 70-, 80- og 90-tallet og 00-tallets rock á la The Strokes og Babyshambles, men også amerikansk folkemusikk, gospel, blues, soul, rockabilly og country. Tross nesten uttallige innfallsvinkler, har The Last Tycoons sin egen greie, slik at det aldri blir påfallende likt noen av inspirasjonskildene. Det er bare å gi etter for tørsten og la seg rive med av den gode stemningen som oppstår når du lytter til deres selvtitulerende debutalbum.
Det finnes en rekke band og artister fra andre land enn Irland som deler blikket med The Mighty Stef og The Last Tycoons, men irene har en fordel: Den irske folkrocken ligger til grunn for videreutvikling og sammenblanding av elementer fra ulike band og artister fra ulike tiår og musikkepoker. De forlater ikke røttene sine, men lar heller ikke den småkrakilske fiolinen - som er svært ambivalent i den irske folkrocken fordi den er grunnleggende, men også til tider slitsom - prege lydbildet. Best kan det forklares slik: Hvis man tenker seg disse ulike sjangrene som bordbein, som står litt ustødig, så er disse bandene, som for eksempel The Mighty Stef og The Last Tycoons, selve umbrakonøkkelen som strammer og fester alt sammen til ett. Resultatet blir helstøpt, spennende og, ikke minst, inkluderende. Disse bandene vil ha deg med rundt det samme bordet. Her er det plass til alle som vil være med.
De ti låtene på debutalbumet til The Last Tycoons er alle forskjellige i måten de presenteres på, som om det er et nytt band du hører ved hver låt. Åpningslåta Speed er en skikkelig rocker som The Rolling Stones kunne ha innlemmet i repertoaret, men som Mick Jagger (i dag) neppe ville sunget med samme råskap som det Steve Fanning gjør. I Who Needs Radio (Part II) kommer The Mighty Stef-referansen tydeligere frem, mens Not At All høres ut som The Strokes på sitt beste. Bandets første singel, The Dry Law, er albumets fineste låt. Røttene høres, og selv om, eller kanskje nettopp fordi, låta handler om alkoholforbudet under den store depresjonen, er det ingen tvil om at ølsmaken legger seg på tunga sporenstreks i det Fannings herlige refreng strømmer ut av høytalerne. Dette er moderne irsk folkrock på sitt ypperste! Don´t Let Me Catch You høres ut som en kloning av The White Stripes og Best of The Rainmakers anno 2010, Seven Days (Off The Road) har paralleller til Babyshambles, Alaska Hotel er en blanding mellom Havalinas og den lystige siden til Nick Cave, The Love Song bringer tilbake The Mighty Stef-referansen igjen, mens Good Times fremstår som en moderne utgave av The Kinks. Plata rundes av med Who Needs Radio (Part III), en skikkelig allsang-perle som varer i over ni minutter (ikke slå av etter ca fire minutter, det kommer mer og det er moro).
The Last Tycoons blander sammen flere inspirasjonskilder, instrumenter og stilarter til et svært utadvendt og friskt lydbilde. Melodiene er fengende og tøffe, men også vakre, og det kores på glimrende vis. The Last Tycoons vil ha deg med på festen, de vil du skal senke skuldrene og nyte øyeblikket, glemme det utenforstående og bare flyte med. Vi skal ikke slutte å kjempe eller slutte å stille spørsmål, men heller ikke la oss irritere over vår egen og andres utilstrekkelighet. Vi skal stå sammen, løfte hverandre frem, feste og ha det gøy så lenge det varer. Samhold og spilleglede er essensen i holdningen disse nye bandene formidler, noe som også er åpenbart når man lytter til dem. Musikantene er tilbake og Indie har fått en konkurrent! En konkurrent som ser opp, frem, til sidene og rundt seg, og som smiler – uten skjegg. Det er umbrako!
Sjekk ut The Last Tycoons på MySpace
Les anmeldelsen av The Mighy Stef her
