The Roots - How I Got Over
Hip hop også for indiekidsa.
How I Got Over er The Roots’ niende album, og er også deres første album etter Obamas valg. Som tittelen tilsier markerer How I Got Over en overgang. Med dette albumet virker rap-kollektivet mer komfortable med indie, folk, soul og funk-vibbene, samtidig har gutta ikke forlatt sine råe hip hop-røtter.
Plata er preget av en mer chill atmosfære enn mørke og synthdrevne Rising Down fra 2008. Lyden er jevnere, mindre aggressiv og mindre paranoid. Og trommis Questloves samarbeid med Erykah Badus New Amerykah Part Two (Return Of The Ankh) gir definitivt gjenklang flere steder. Med Joanna Newsome, Monsters Of Folk, Dirty Projectors, og John Legend, griper The Roots muligheten til å spre sitt budskap til et bredere publikum. Samtidig skuffer de ikke sine hardcore hip hop fans. De mangeårige Roots-kompisene Dice Raw, Truck North og P.O.R.N. er også blant de som er med og bidrar.
Det som virkelig imponerer er at til tross for sampling av alveharpedronninga Joanna Newsom og smooth-talkeren John Legend, klarer The Roots å gjøre låtene Right On og Doin’ It Again til sine egne i så stor grad at Joanna og John bare fremstår som andre fiolinister i versjoner av sine egne låter.
Roots-lederen Black Thought leverer fremdeles rima med stolthet og trass i stemmen, men med en modenhet. Han stiller fortsatt spørsmål, men innrømmer å ikke ha alle svarene, noe som gjør at lytteren kan relatere. I stedet rettes fokuset mot en høyere makt, og når vi først er inne på Gud og sånn, takk Gud Black Thought ikke er autotuna. Ikke at The Roots er kjent for å bruke effekten, men etter en heftig autotune-periode (autotune er SÅ år 2000) hadde jeg mine bekymringer. Men How I Got Over er altså uten stemmefordreining og kun pure sexyness.
Stemningen settes allerede i åpningssporet med lette melankolske koringer, og fortsetter med Walk Alone, som tekstmessig trekker paralleller til barnesoldater i Sierra Leone. Til tross for at The Roots tar opp store eksistensielle temaer som Gud og kampen med å finne en mening med livet gjennom hele albumet, klarer de dette i grooveye rammer og uten å male seg inn i et hjørne som de ikke kommer seg ut av. I tillegg er den karakteristiske bass- og skarptrommen fremdeles eksisterende også på denne plata, og gir låtene en mer tight og organisk innpakning.
Albumet er, med sine typ 40 minutter, det korteste, men også muligens det mest fokuserte albumet de har gitt ut. Og det at musikken når ut til alt fra hip hoppers som hater på verden til indiekidsa som sipper på cava, er en god ting. Musikk handler tross alt om å bringe folk sammen.
The Roots på Myspace
The Roots' hjemmeside
The Roots Jimmy Fallons "houseband" i Late Night with Jimmy Fallon
Plata er preget av en mer chill atmosfære enn mørke og synthdrevne Rising Down fra 2008. Lyden er jevnere, mindre aggressiv og mindre paranoid. Og trommis Questloves samarbeid med Erykah Badus New Amerykah Part Two (Return Of The Ankh) gir definitivt gjenklang flere steder. Med Joanna Newsome, Monsters Of Folk, Dirty Projectors, og John Legend, griper The Roots muligheten til å spre sitt budskap til et bredere publikum. Samtidig skuffer de ikke sine hardcore hip hop fans. De mangeårige Roots-kompisene Dice Raw, Truck North og P.O.R.N. er også blant de som er med og bidrar.
Det som virkelig imponerer er at til tross for sampling av alveharpedronninga Joanna Newsom og smooth-talkeren John Legend, klarer The Roots å gjøre låtene Right On og Doin’ It Again til sine egne i så stor grad at Joanna og John bare fremstår som andre fiolinister i versjoner av sine egne låter.
Roots-lederen Black Thought leverer fremdeles rima med stolthet og trass i stemmen, men med en modenhet. Han stiller fortsatt spørsmål, men innrømmer å ikke ha alle svarene, noe som gjør at lytteren kan relatere. I stedet rettes fokuset mot en høyere makt, og når vi først er inne på Gud og sånn, takk Gud Black Thought ikke er autotuna. Ikke at The Roots er kjent for å bruke effekten, men etter en heftig autotune-periode (autotune er SÅ år 2000) hadde jeg mine bekymringer. Men How I Got Over er altså uten stemmefordreining og kun pure sexyness.
Stemningen settes allerede i åpningssporet med lette melankolske koringer, og fortsetter med Walk Alone, som tekstmessig trekker paralleller til barnesoldater i Sierra Leone. Til tross for at The Roots tar opp store eksistensielle temaer som Gud og kampen med å finne en mening med livet gjennom hele albumet, klarer de dette i grooveye rammer og uten å male seg inn i et hjørne som de ikke kommer seg ut av. I tillegg er den karakteristiske bass- og skarptrommen fremdeles eksisterende også på denne plata, og gir låtene en mer tight og organisk innpakning.
Albumet er, med sine typ 40 minutter, det korteste, men også muligens det mest fokuserte albumet de har gitt ut. Og det at musikken når ut til alt fra hip hoppers som hater på verden til indiekidsa som sipper på cava, er en god ting. Musikk handler tross alt om å bringe folk sammen.
The Roots på Myspace
The Roots' hjemmeside
The Roots Jimmy Fallons "houseband" i Late Night with Jimmy Fallon
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>