Honcho - Battle Of Wits
En bluesbasert dampveivals
Honcho er et blytungt norsk rockeband som aldri har fått den oppmerksomheten de fortjener her hjemme. I 12 år har de proklamert seig tungrock i både inn- og utland og nå er de ute med sin tredje fullengder; "Battle Of Wits". Skiva er sammen med bandet produsert av Don Dons (We) og kanskje er dette nettopp DEN utgivelsen som skal løfte Honcho opp og fram. Etter 12 år i undergrunnen kunne det jo faen meg vært på tide.
Basen for musikken er bluesbasert tungrock, temmelig stoner, men særdeles melodiøst og ofte flørtende med psykedeliske innslag. Honcho beveger seg som en dampveivals. Det går ikke så fort, men du flytter deg når den kommer. Det er mere blues og mere dynamikk enn tidligere. Mer Clutch-aktig enn tradisjonell Sabbath-rock. Og det er fett det, men det kunne godt ha vært enda mer tilspisset. Et tydeligere genuint uttrykk som virkelig kunne rettferdiggjort kvalitetene bandet besitter. For når du hører på "Battle Of Wits" hersker det ingen tvil om at kvaliteten og de tekniske ferdighetene er på plass.
Det er overraskende mye "nede"-partier. Stemningsfult og fint, men det tar også noe av brodden fra skiva. Det går en tjukk rød tråd gjennom hele plata som gir et solid fundament. Jeg savner et par kick ass hits må jeg innrømme, men atmosfæren over hele linja er soothing og digg. Det samme går for produksjonen. Det er snadder for øra. Foten kunne imidlertid fått litt mer oppmerksomhet. Men hvorfor dvele ved det negative? "Battle Of Wits" er en feit skive du kan høre mange ganger. Særlig aleine. Når du konser litt.
Honcho.no
Basen for musikken er bluesbasert tungrock, temmelig stoner, men særdeles melodiøst og ofte flørtende med psykedeliske innslag. Honcho beveger seg som en dampveivals. Det går ikke så fort, men du flytter deg når den kommer. Det er mere blues og mere dynamikk enn tidligere. Mer Clutch-aktig enn tradisjonell Sabbath-rock. Og det er fett det, men det kunne godt ha vært enda mer tilspisset. Et tydeligere genuint uttrykk som virkelig kunne rettferdiggjort kvalitetene bandet besitter. For når du hører på "Battle Of Wits" hersker det ingen tvil om at kvaliteten og de tekniske ferdighetene er på plass.
Det er overraskende mye "nede"-partier. Stemningsfult og fint, men det tar også noe av brodden fra skiva. Det går en tjukk rød tråd gjennom hele plata som gir et solid fundament. Jeg savner et par kick ass hits må jeg innrømme, men atmosfæren over hele linja er soothing og digg. Det samme går for produksjonen. Det er snadder for øra. Foten kunne imidlertid fått litt mer oppmerksomhet. Men hvorfor dvele ved det negative? "Battle Of Wits" er en feit skive du kan høre mange ganger. Særlig aleine. Når du konser litt.
Honcho.no
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>