Senior er spennende og hemmelighetsfult allerede fra første lytt. Men det er ikke før albumets tredjelåt The Alcholic at vi virkelig får en smakebit på hva albumet bringer. Det er intelligente melodier som er svevende, flytende og rett og slett interessante å lytte til. Og etter hvert som jeg hørte meg lengre inn i albumet, skjønte jeg at det bare blir bedre.
Låta Senior Living er melankolsk, forførende og toppet med elementer av blues, Pink Floyd og knirkingen fra gamle grammofonspillere. Det er spennende at Røyksopp tør å eksperimentere med det mørkere og det mer uforutsigbare. Fremfor å tenke hitpotensiale, tenker Röyskopp nå helhet, eksperimentelle elementer og lydlandskap. Låta The Drug er den med mest fart i, men også her blir det dansbare roet ned av det eksperimentelle. The Fear er grandios og pompøs, og ved første lytt høres det ut som temaet fra Gudfaren, bare i elektronikaversjon. Men neida, det er ikke det. Men det kan minne om de samme følelsene temaet fra Gudfaren gir – trist, ensomt og melankolsk.
Men det er synd å splitte dette albumet opp i enkeltlåter – albumet fremstår som en flott historie i sin helhet. Man skal ikke vri, vrenge og oppdele Senior. Låtene er nedpå der det trengs, og trommemaskinen slår inn der det trengs. Og for en avslutning på det hele - A Long Long Way er absolutt enkel og rolig, men den vekker deg opp fra eventyret Senior har tatt deg med på. Det hele rundes av med The Final Day som er et svar på introen, bare med vokallyder.
Tromsøduoen Röyksopp viser med dette albumet at de fortsatt har evnen til å være musikalske og fornyende. Og albumet kunne fort havnet i fellen for å bli langtekkelig, men det viser seg at de klarer å opprettholde en mystikk og en uforutsigbarhet i låtene som ikke gjør det kjedelig. Et godt album.
