The Charlatans – Who We Touch
Ordinært album fra briter som har vært 20 år i manesjen.
Engelske The Charlatans fikk ganske raskt en anerkjent posisjon i det britiske poprockmiljøet da de debuterte i 1990 med singelen Indian Rope. Beggars Banquet plukket dem opp og ga ut albumet Some Friendly senere dette året. Bandet har holdt koken gjennom utskiftninger, fengselsopphold og dødsfall (keyboardist Rob Collins døde i bilulykke i 1996). De har byttet plateselskap, men samtidig utgitt en rekke solide album gjennom de to tiårene som har gått, spesielt mesterverket Tellin´ Stories fra 1997.
The Charlatans har utfordret seg selv ved hver utgivelse. Derfor låter albumene relativt forskjellige også. Det samme kan man si om kvaliteten, selv om den jevnt over er bra. Bandets ellevte studioalbum, Who We Touch, bringer ikke frem jubelen. Til det mangler det faenskap og de geniale melodiene. Albumet preges ikke av oppfinnsomhet og vokalen til Tim Burgess har vært så mye bedre ved tidligere utgivelser. Likevel: Er her låter hvor The Charlatans viser hvorfor de har beholdt integriteten som band gjennom 1990- og 2000-tallet.
Etter ti sekunder med støy, viser åpningen Love Is Ending hvor bra The Charlatans kan være. En glimrende låt som setter deg rett inn i britpopmodus. My Foolish Pride er også en ganske tøff låt som veksler mellom å være passe funky og popete. Albumets beste låt, Smash The System, er pop-psykedelia som The Charlatans kan bedre enn de fleste, og låta med den korte tittelen, Oh!, er en stemningsfull ballade med interessante komposisjoner.
Inni mellom disse låtene er prestasjonene fra The Charlatans derimot litt for varierende. Bandet holder likevel stand og har fortjent å være i toppen av den britiske poprocklista i 20 år. Om de skal opprettholde plasseringen gjennom 2010-tallet, må de imidlertid slippe djevelen litt mer frem.
The Charlatans på MySpace
The Charlatans har utfordret seg selv ved hver utgivelse. Derfor låter albumene relativt forskjellige også. Det samme kan man si om kvaliteten, selv om den jevnt over er bra. Bandets ellevte studioalbum, Who We Touch, bringer ikke frem jubelen. Til det mangler det faenskap og de geniale melodiene. Albumet preges ikke av oppfinnsomhet og vokalen til Tim Burgess har vært så mye bedre ved tidligere utgivelser. Likevel: Er her låter hvor The Charlatans viser hvorfor de har beholdt integriteten som band gjennom 1990- og 2000-tallet.
Etter ti sekunder med støy, viser åpningen Love Is Ending hvor bra The Charlatans kan være. En glimrende låt som setter deg rett inn i britpopmodus. My Foolish Pride er også en ganske tøff låt som veksler mellom å være passe funky og popete. Albumets beste låt, Smash The System, er pop-psykedelia som The Charlatans kan bedre enn de fleste, og låta med den korte tittelen, Oh!, er en stemningsfull ballade med interessante komposisjoner.
Inni mellom disse låtene er prestasjonene fra The Charlatans derimot litt for varierende. Bandet holder likevel stand og har fortjent å være i toppen av den britiske poprocklista i 20 år. Om de skal opprettholde plasseringen gjennom 2010-tallet, må de imidlertid slippe djevelen litt mer frem.
The Charlatans på MySpace
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>