For å starte med noe positivt så er Flamingo en utgivelse med et relativt pent cover. Så er da også Flowers en attraktiv herremann. Albumet ser ut til å være en hyllest til hjembyen Las Vegas, med en åpningslåt titulert Welcome To Fabulous Las Vegas. Det beste man kan si om den låten er at den i alle fall er hakket bedre enn de to påfølgende låtene. Only the Young er ikke en coverlåt av Journeys store hit – hadde det enda vært så vel. De første tre låtene inneholder mye vanlig og lite kreativ Flowers-bildebruk ("sunshine", "neon lights", "wind blowing") og det hagler med pompøsitet som Bono nok ville nikket annerkjennende til. Det at Jenny Lewis velger å låne stemmen sin til tredjelåten Hard Enough er uforståelig, for det er en forglemmelig låt med låtskriving langt under pari.
Det som er gledelig å se på tross av mange feilskjær innledningsvis er at Flowers virker å ha gått noe tilbake til den fortellende låtskrivingen som satte sitt preg på Killers-debuten Hot Fuss. Lydbildet er en til tider interessant blanding av springsteenaktige Sam's Town og deres nyeste og synth-overdådige Day & Age. Denne soloplatas første høydepunkt kommer med Jilted Lovers and Broken Hearts, en catchy låt om kortspill og kjærlighet som gir assosiasjoner til sterke Killers-låter som Bones og Read My Mind.
Dessverre klarer ikke Flamingo å opprettholde det lille glimtet av håp om at kanskje Flowers har noen ess i ermet likevel. De neste låtene er skammelig dårlige, og bakgrunnskoringen på noen av dem er direkte pinlig. Stemmen kommer heller aldri virkelig til sin rett. Han virker i det hele tatt sliten og umotivert – noe som skinner gjennom og gjør det hele til en flat og traust affære.
Da singelen Crossfire tar over har tanken om å kaste kortene og gi seg vært mer enn fristende. Selv om låten er langt fra hva Killers har gjort på sitt beste så er den i det aller minste et lyspunkt i et nokså mørklagt casino. Da Flowers avslutter med Swallow It sitter man igjen med en følelse av at man har kastet bort tid på noe som knapt er en luftspeiling av den suggerende energien i Nevada-byen som aldri sover. "Didn't nobody tell you the house will always win?", synger han innledningsvis. Vel, da burde noen fortalt ham at Flamingo er alt annet enn et fullt hus. Det er på tide å kaste seg nå, Brandon.
