Det skal ikke mye lyd til fra The Early Sounds Of Joan før man skjønner at her har man med noe rått og godt å gjøre. Åpningen The Bag er, etter å ha hørt hele plata, riktignok en litt roligere sort av Phone Joan, men den setter standarden for hva som er i vente. Her er en vilje og kraft det er enkelt å applaudere, og applausen vokser utover albumet. Fra andresporet Lost Kingdom treffer lyden av Joan deg virkelig midt i rockelevra. Der blir den også værende.

Musikken til Phone Joan kan beskrives som tung bluesrock med tydelige 70-tallsassosiasjoner, men ikke utelukkende. Her er også andre referanser å lene seg på – for eksempel PJ Harvey og The Dead Weather. Gitarspillet til Rikard oser av fete riff og uttrykkes i en så deilig fusslyd at du får lyst til å berøre den. Oppå der igjen fremfører Carina vokalprestasjoner med stor innlevelse og en sjelden råskap. Det hele bæres av de tosomme rytterne, Elisabeth på trommer og Randi på bass. Det er seigt, hardt og rått, men også melodiøst og fengende.

Synes du det ble litt vel personlig å benytte fornavnene ovenfor? Det er nok også meningen. Phone Joan er et fellesskap. Ikke bare med hverandre, men også med de utenfor, de som vil digge fet rock og henge ut på råskapens hotell sammen med bandet og deres femte medlem - Joan. Til tross for noe lav sosial intelligens, blir man gjennom albumet bedre kjent med den svært så innadvendte Joan. Hun er stappfull av lyd, inni seg vel og merke, men har en misjon om å bringe den ut av sin egen kropp og til trofaste tilhørere. Motstand møter hun, naturligvis, det har rock´n roll alltid gjort, men budskapet kommer frem selv om Joans puls stanser. På den ene siden sørger bandet for det med sin opptreden, på den andre siden historiefortelleren med sin beretning.

Nå er ikke de muntlige historiene om Joan avgjørende for om Phone Joans låter holder stand eller ikke. Albumet hadde vært godt, kanskje attpåtil bedre, om ikke fortelleren hadde vært på lufta i tittelsporet, The Conspiracy Theory og The Noise. Grepet er spennende, men kunne fungert bedre dersom manus og fortellerens formidling hadde hatt strammere regi.

Engasjementet som lytter er nemlig mest til stede når Phone Joan som band er i lydbildet. Låter som Fast Lane, Black Cat, Hymn To The Corporate Guns og i særdeleshet Scary Dog og Na Na Na Na Na er sterke prestasjoner i det joanske universet. De to første låtene er skikkelige rockere som PJ Harvey nok skulle ønske hun hadde laget under sin mer utagerende periode. De to siste viser også at det tekstmessige i Phone Joan er noe som røsker. Her ligger det helt klart et mørke å fordype seg i, som for eksempel:

You´re so fucking violent makes me scared, there´s a lot to love I don´t understand
now I´m under tons of steel, at least it´s how you make me feel
stuck in the backseat with the devil behind the wheel

eller:

If I go and buy me a gun, would you help me get it done?

Phone Joan har smadret stillheten – akkurat slik Joan ønsket og nettopp slik rock´n roll skal.




Phone Joan på MySpace