Duoen Auer og Stringfellow har vært i gamet siden slutten av 80-tallet. Som mange andre musikere med en lang historie, har også de hatt sine perioder hvor kjemien ikke har vært på topp. Men som mange andre har de også blitt voksne, lagt kranglingen bak seg og funnet tilbake til det de kan best - i deres tilfelle å lage lekre poplåter med fengende melodier og gode arrangementer.

Herrene har ikke ligget på latsiden. Begge var svært delaktige i Big Star og Alex Chiltons comeback, Chilton som for øvrig døde tidligere i år. Stringfellow har dessuten samarbeidet med musikere fra norske Briskeby i bandet The Disciplines.

Fem år etter forrige utgivelse, er The Posies nå ute med sitt syvende studioalbum, Blood/Candy. Dette er en plate alle The Posies-fans vil omfavne. Albumet bygger på alle de kvalitetene bandet har, men som kanskje ikke alltid har kommet like godt frem. En årsak kan være at Auer og Stringfellow ved hver utgivelse søker nye uttrykk å formidle sin musikk på. Det kan medføre at enkelte faller av, ikke skjønner greia, at andre blir enda større patrioter, liker utviklingen, mens noen bare løfter på skuldrene og insisterer på at bandet var best i begynnelsen. Denne gangen vil disse reaksjonsgruppene være enige i at Auer og Stringfellow har lyktes i å inkludere samtlige av sine låtskriverferdigheter samtidig.

The Posies´ siste utgivelse begynner med å poppe ut den ene gode popbiten etter den andre, som for eksempel Plastic Paperbacks, The Glitter og Prize Licenses To Hide, alle med gjesteopptredener. Det er nyttig, men ikke avgjørende for kvaliteten. The Posies klarer seg utmerket på egenhånd. Den midtre delen av albumet er litt mer ujevn, men friske Cleopatra Street og den eksperimentelle Beatles inspirasjonen For The Ashes er låtskriving på høyt på nivå. Også avslutningsvis varierer det. Notion 99 og albumets siste, Beach Boys-aktige Enewetak, bekrefter imidlertid at The Posies fortjener sin plass i øvre sjiktet av den alternative pophistorien.




Hør The Posies på MySpace