To år etter The Hazards of Love er Colin Meloy og hans desembergjeng tilbake med The King Is Dead. The Decemberists har her gått litt bort ifra den mer rocka sounden på forrige skive til fordel for et mer folk- og country-preget lydbilde med gjester som Peter Buck fra R.E.M. og vakker koring fra Gillian Welch.

Det hele åpner med Don’t Carry It All med Colin Meloys lett gjenkjennelige stemme i front backet av akustiske gitarer og munnspill. Portland-gruppen har forandret seg mye siden 2005-skiven Picaresque selv om en del av intensiteten fra nettopp den platen har forsvunnet i prosessen låter dette meget bra. Calamity Song fortsetter ballet med herlig folk-riff på gitaren og en selvsikker Colin Meloy på vokal.

Tempoet skrus betraktelig ned på Rise To Me hvor steelgitaren dukker opp i bakgrunnen sammen med Gillian Welchs fortryllende stemme som løfter låten opp til uante høyder på slutten. Det er hele tiden en edruelig produksjon med enkel instrumentering og små detaljer som dukker opp og fyller ut lydbildet. Trekkspill, fele og munnspill dukker opp der det trengs og det blir aldri for mye.

January Hymns er et av høydepunktene på The King Is Dead. Det låter så vart og Colin presser ut mye følelser i denne låten før førstesingelen, den Bruce Springsteen-inpirerte Down By The Water drar tempoet opp igjen. Et litt kjedelig valg som singel med så mange bedre låter på platen.

This Is Why We Fight er full av intensitet før den rolige Dear Avery avslutter en utrolig jevn plate. En nydelig collage av folk og country er blitt og det føles utrolig riktig for dem å ta steget i denne retningen.








The Decemberists på MySpace