James Blake – James Blake
Garantert en av årets beste
Denne unge briten har forført samtlige kritikere over hele Europa den siste tiden, men hva er det som gjør han så spesiell?
James Blake er ung produsent/artist, som lager elektronisk musikk. Nærmere bestemt eksperimentell og lavmælt musikk, med et snev av dubstep. Over sine kjølige beats synger han med den største soul-innlevelse og nerve, og resultatet er hårreisende magisk.
Når man setter på denne skiva får man en følelse av at dette er noe stort fra første lytt. Omtrent den samme følelsen man fikk av å sette på D'Angelo's Voodo når den kom ut for 11 år siden. Det er kreativt, det er annerledes og friskt, og ikke minst hjerteskjærende vakkert.
Åpningen fortsetter i samme gate som singelen ”Limit To Your Love” som har ligget som en lovende smakebit siden oktober i fjor. Det minner også mye om EP’n Klavierwork fra 2010, bare at sounden er enda mer downtempo. Lett synth og drummachine ligger i bakgrunnen før det bygger seg opp rundt stemmen hans. Det kommer aldri noe stort dubstep drop, men det flyter bare videre. Akkurat som ”Wilhelms Scream”, andre spor, starter det rolig før det bygger seg sakte opp. Man får aldri noen store overganger eller breakdowns, men helhetlig fungerer det mye mye bedre, og rart nok er tilfredsstillelsen er desto større.
Herr Blake har uttalt at Bon Iver’s For Emma, Forever Ago har inspirert mye før han skrev James Blake. Dette er for øvrig noe man lett hører når han sårbart klunker seg igjennom flere av låtene, spesielt Lindisfarne II”. Han skriver gode tekster, og lytteropplevelsen er såpass sterk på enkelte av sangene at man har lyst til å sette dem på nytt igjen med en gang. Han synger jo også mer stor innlevelse og variasjon, og den soulfylte vokalen på ”Limit Your Love” er et godt eksempel på alternativ og mer funky stemmebruk. De to perlene ”Give Me My Month”, og ”Why Don’t You Call Me?” kunne vært spilt inn i en røykfylt pub på 60-tallet. Med enkle pianolinjer og fyldig Ella Fitzgerald soulvokal låter det himmelsk. Dette er noe som gir skiva en dypere atmosfære, og et nachspiel trenger ikke være gammelt før man får lyst til å henge seg på med skjærende stemme.
I forhold til musikken, så er albumet ekstremt bra produsert, og detaljstyringen er imponerende. Dette er en skive som ikke fungerer optimalt på høytalerne fra en bærbar PC, men som må nytes på et ordentlig anlegg. Gjerne med en drøy subwoofer, så den rungende bassen virkelig får uttrykke seg. Spesielt albumversjonen av singelen ”Limit To Your Love”, ikke bare er låta lenger, men lyden på bassen er helt kriminell. Mot slutten av albumet, kommer de litt mer dubstep inspirerte sangene ”To Care(Like You” og ”I Mind”, der basselemtene virkelig slipper løs.
Hva skal man si? James Blake er noe helt spesielt. Han er en strålende sing/songwriter med særpreg, som både produserer annerledes og kvalitetsfylt musikk, og ikke minst synger han som en engel. James Blake er en vakker opplevelse for både hjerte, sinn og ører. Denne er garantert ett av albumene folk vil snakke om helt til årets slutt, da den mest sannsynlig topper de fleste kåringer. Ikke bare det bra, det er også nytt, fresht og spennende. Anskaff det, lytt på det et titalls ganger, og elsk det.
James Blake på Myspace
James Blake er ung produsent/artist, som lager elektronisk musikk. Nærmere bestemt eksperimentell og lavmælt musikk, med et snev av dubstep. Over sine kjølige beats synger han med den største soul-innlevelse og nerve, og resultatet er hårreisende magisk.
Når man setter på denne skiva får man en følelse av at dette er noe stort fra første lytt. Omtrent den samme følelsen man fikk av å sette på D'Angelo's Voodo når den kom ut for 11 år siden. Det er kreativt, det er annerledes og friskt, og ikke minst hjerteskjærende vakkert.
Åpningen fortsetter i samme gate som singelen ”Limit To Your Love” som har ligget som en lovende smakebit siden oktober i fjor. Det minner også mye om EP’n Klavierwork fra 2010, bare at sounden er enda mer downtempo. Lett synth og drummachine ligger i bakgrunnen før det bygger seg opp rundt stemmen hans. Det kommer aldri noe stort dubstep drop, men det flyter bare videre. Akkurat som ”Wilhelms Scream”, andre spor, starter det rolig før det bygger seg sakte opp. Man får aldri noen store overganger eller breakdowns, men helhetlig fungerer det mye mye bedre, og rart nok er tilfredsstillelsen er desto større.
Herr Blake har uttalt at Bon Iver’s For Emma, Forever Ago har inspirert mye før han skrev James Blake. Dette er for øvrig noe man lett hører når han sårbart klunker seg igjennom flere av låtene, spesielt Lindisfarne II”. Han skriver gode tekster, og lytteropplevelsen er såpass sterk på enkelte av sangene at man har lyst til å sette dem på nytt igjen med en gang. Han synger jo også mer stor innlevelse og variasjon, og den soulfylte vokalen på ”Limit Your Love” er et godt eksempel på alternativ og mer funky stemmebruk. De to perlene ”Give Me My Month”, og ”Why Don’t You Call Me?” kunne vært spilt inn i en røykfylt pub på 60-tallet. Med enkle pianolinjer og fyldig Ella Fitzgerald soulvokal låter det himmelsk. Dette er noe som gir skiva en dypere atmosfære, og et nachspiel trenger ikke være gammelt før man får lyst til å henge seg på med skjærende stemme.
I forhold til musikken, så er albumet ekstremt bra produsert, og detaljstyringen er imponerende. Dette er en skive som ikke fungerer optimalt på høytalerne fra en bærbar PC, men som må nytes på et ordentlig anlegg. Gjerne med en drøy subwoofer, så den rungende bassen virkelig får uttrykke seg. Spesielt albumversjonen av singelen ”Limit To Your Love”, ikke bare er låta lenger, men lyden på bassen er helt kriminell. Mot slutten av albumet, kommer de litt mer dubstep inspirerte sangene ”To Care(Like You” og ”I Mind”, der basselemtene virkelig slipper løs.
Hva skal man si? James Blake er noe helt spesielt. Han er en strålende sing/songwriter med særpreg, som både produserer annerledes og kvalitetsfylt musikk, og ikke minst synger han som en engel. James Blake er en vakker opplevelse for både hjerte, sinn og ører. Denne er garantert ett av albumene folk vil snakke om helt til årets slutt, da den mest sannsynlig topper de fleste kåringer. Ikke bare det bra, det er også nytt, fresht og spennende. Anskaff det, lytt på det et titalls ganger, og elsk det.
James Blake på Myspace
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>