Øystein Greni og Bigbang holder aktivitetsnivået oppe. Siden debuten Waxed på midten av 90-tallet har Greni fremstått som en av Norges beste rockegitarister og låtskrivere. Det beviser han til stadighet på plate og fra scene. Sjeldent et svakt Bigbang-album, sjeldent en kjedelig Bigbang-konsert. Men alltid godt organisert og i høy grad perfeksjonert. På sin nye utgivelse, Epic Scrap Metal, har derimot Greni og co løsnet på skjortesnippene og senket skuldrene. Det flinke fikk vike for det impulsive.

At Bigbang har gitt mer faen i det oppskriftsmessige og i større grad lyttet til sine indre motivasjoner som musikere, er helt klart hørtbart på deres nye album. Lydbildet er mer rufsete, nerven i musikernes fremføringer synligere og modigheten i Grenis vokal større enn tilfellet har vært tidligere. Selv om innspillingen i enkelte tilfeller skummer over av spontanitet (Greni har ikke selv helt oversikten over hvem som spiller hva og hvor), holder flesteparten av låtene på Epic Scrap Metal stand. På den måten bekrefter Greni det rock´n roll for det meste handler om; du trenger ikke være flink for å være god. Nå er det jo i utgangspunktet kul umulig for Greni og ikke være flink. Til det er han altfor god. Poenget er at ærligheten må ligge til grunn for at resultatet fra produktskaperne skal omfavnes av lytterne.

Etter den instrumentale åpningen, How Things Rot, viser Bigbang tydelig hvilken kvalitet bandet besitter. Strevsomt og en smule trist tema, men likevel fengende i Everybody And Their Broken Hearts, fin poprock med cathcy refreng i nærheten av Springsteen-land på Deserve Everything og tøffe riff, fet synging og god oppbygning i New Woman. Innimellom her får vi albumets beste låt, den drivende gode Cigarette. Duetten med Lissie på No One er helt ordinær. Det samme kan man si om Cape og den akustiske balladen, Believe In Change. Rockeballaden Cities Of The Plain er derimot utmerket utført med gode arrangementer, nydelig koring anført av kormester Thom Hell og sterke vokalprestasjoner av Greni selv. Kill My Buzz er i samme divisjon som nevnte Cigarette og mer direkte i uttrykket enn de øvrige.

Det er mindre fussgitarer på Epic Scrap Metal enn hva Greni har liret av seg tidligere, men desto mer akustisk gitarspill. Til tross for et godt resultat, sitter man igjen og savner litt mer av el-varianten av gitaristen. Greni har i følge ham selv bevisst styrt unna utydelige og vage tekster på denne utgivelsen. Det konkrete fremstår imidlertid i noen låter som litt for enkelt, som for eksempel We are Eiffel tower high, Shaky like a Hollywood hillside, Norwegian winter long i Nothing Finished Yet. Kanskje i overkant forenklet metaforbruk, men pytt, pytt, la oss ikke bli flinkis á la Språkrådet. Vi snakker jo i all enkelthet om rock´n roll og dens emosjoner og ikke om muntligtentamen av følelseslivet på fremmedspråk.

For Greni og hans attendanter leverer et album som er lekent og fullt av overskudd. Epic Scrap Metal inneholder gode låter og mange spennende elementer som smyger seg frem ved flere gjennomlyttinger. Albumet vil uten tvil bli trukket frem når bandets karriere ved jevne mellomrom skal oppsummeres.






Hør hele albumet i sin helhet her - helt gratis: