I mellomtiden har det vært litt utskifting av medlemmer og Cato “Salsa” Thomassen har kommet inn på produsentsiden.
Resultatet er et album som er en meget verdig oppfølger til det forrige albumet. Alt er litt sterkere på alle områder, låtene i seg selv er sterkere, soundet er renere og mer balansert og helhetsinntrykket mer modent og komplett.
Plata åpner med den grungy jazzrock-låta Merry Go Round som lekende lett veksler mellom rolige partier og skittenrock. Teksten gjør akkurat det samme, og det hele er nesten irriterende catchy og sitter igjen i ørene lenge etter at låta er ferdig. Låt nummber to er akkurat like fengende med insisterende trommer og et refreng som nekter å gi slipp; "Nothing Gives Me Pleasure No More", og Charlotte Jacobsen synger dette med en intensitet og lidelse som gjør at vi tror henne. En av skivas aller sterkeste låter.
Stemmen til Charlotte er en liten kilde til forvirring på plata – på sitt beste er den myk, forførerisk, sterk, insisterende, rocka og vakker; men på en del partier blir den altfor tynn. Desidert best i det lavere registeret, for når det blir for høye toner kan den bli regelrett enerverende. Heldigvis er det overveldende flertall av de gode partiene, og låta Blueberry Feelings er et av mange eksempler på de positive sidene, en nydelig jazzballade.
Låta Players In A Drag hvor Ebbot Lundberg (The Soundtrack of Our Lives) bidrar som gjestevokalist er et av de største høydepunktene på plata; her stemmer absolutt alt. En countryrockduett av skjeldent god kvalitet, med perfekt balanse mellom Charlottes lyse stemme og Ebbots mørke litt raspende og et komp så fengende at man ikke klarer å sitte stille selv om man vil. Med god tekst i tillegg er dette en fullstendig komplett låt uten noen feil i det hele tatt.
I Want Me Back er skivas mørkeste låt, en intens og jagende klaustrofobisk oppbruddsballade med nydelig vokalprestasjon og en tekst som kryper under huden. Man kan nesten føle desperasjonen og sinnet til "jeg"-personen i teksten. Siste låt på albumet, Let’s Spend The Night, er en seig og nydelig ballade som roer ned og avslutter No-Tell Motel på en verdig måte. Her også kommer stemmen til Charlotte til sin rett, og man bli litt lei seg når den er ferdig. Så hva gjør man da? Man setter på plata en gang til!
Charlotte & The Co-Stars Offisiell Side
Charlotte & The Co-Stars på MySpace
