Når åpningssporet Machu Picchu setter i gang, kan man bli lurt ved første gjennomlytting, og lett tro at det som venter er et album - eller i hvert fall en sang - med reggae-vibber. Ingen av delene er tilfelle - sangen blir ganske raskt om til en renspikket rockelåt. Andresporet Under Cover of Darkness leker mindre med lytteren - den har en klassisk Strokes-følelse over seg, og låter som en liten kavalkade av Is This It-sanger. Det føles friskt, og det får det til å krible kraftig i dansefoten. Dette er to åpningsspor med LIV i! Onde tunger har påstått at frontfigur Casablancas' vokal ikke er like god som før, men dette stiller jeg meg fullstendig uforstående til. Bare på disse to sporene bruker han stemmen sin for alt den er verdt: han går innom alt fra sin karakteristiske nonchalante og tilbakelente synging, til lidenskapelig skriking av full hals - alt med plettfri gjennomføring.
I årene som har gått siden sist album har tre av fem bandmedlemmer blitt fedre, og like mange har gitt ut soloalbum. At de er mindre sammensveiset enn før er derfor ikke overraskende - spørsmålet har dermed vært om de fortsatt fungerer sammen som band. Comebacket var ikke en dans på roser, om man skal tro gitarist Valensi, som har uttrykt at innspillingsprosessen var "forferdelig". De fleste sangene spilte visstnok fire av bandmedlemmene inn uten at Casablancas var til stede, og han spilte inn vokalene alene senere - og kommuniserte kun med de andre medlemmene over e-post. Kan band fortsatt lage gode album når de fungerer mindre og mindre som et band? Mitt svar er utvilsomt ja, og Abbey Road og The White Album er solide eksempler. På samme måte som disse Beatles-mesterverkene ble Angles til ved at hvert av bandmedlemmene skrev hver sine sanger, og så til slutt kom sammen for å spille dem inn. For Strokes er dette en stor forskjell fra hvordan arbeidet med album fungerte tidligere, da Casablancas skrev så godt som alt materialet. Resultatet har blitt et allsidig album, som spriker i mange retninger stilmessig - og det på en veldig positiv måte! Med fem så avgjort talentfulle musikere har det ikke skadet å slippe alle til i større grad i den kreative prosessen.
Tredjesporet Two Kinds Of Happiness gir oss klassisk rock med klare 80-tallsaktige retrovibber, og en Casablancas som for en gangs skyld fullstendig legger bak seg all sin nonchalanse og 00-tallstypiske ironiske distanse, og isteden gir alt. Fjerde låt, You're So Right, har blitt kalt alt fra "the Strokes sounding like not-the-Strokes" (Stereogum) til "loslitt Radiohead-pastisj" (Dagbladet). Jo, dette er forsåvidt ulikt Strokes slik vi kjenner dem, men det fungerer som bare pokker! Heller enn å høres ut som noe annet band, høres de her bare hakket mer dystre ut enn vanligvis: stemmefilteret og den mørke sounden føles kaldt og mindre trivelig enn resten av Angles, men der ligger også sangens styrke. Etter en rett-frem rockelåt, Taken For A Fool, kommer et svært lite rocka midtparti, og der går det nesten galt: Elektropop-låta Games og balladen Call Me Back er nok albumets svakeste, men til tross for det er de solide nok. På førstnevnte valgte bandet å fjerne gitarene fra sangen endelige versjon, og resultatet er snodig. Det blir noe New Order-aktig, og minner også litt om Casablancas' eksperimentering med elektropop på soloalbumet hans - men først og fremst føles det bare som om noe mangler.
Men bandet får til en formidabel redning med albumets tre siste låter, som alle har fått fansen til å juble av begeistring. På Gratisfaction samspiller gitarene til Valensi og Hammond nydelig, og låta henter det beste fra Strokes' tidlige dager - munter og bekymringsløs rock som ville egnet seg aller best til en intimkonsert på en liten pub i NY. Spor åtte hopper rett til ambisiøs og massiv rock slik vi kjenner den fra First Impressions Of Earth - som smidd for stadiumkonserter for titusener på sommerens festivaler. Avslutningssporet Life Is Simple In The Moonlight fortjener hyllest som en av Strokes' beste noen sinne. Her klaffer alt: Genial melodi, fantastisk vokal, og instrumentprestasjoner av det gåsehudfremkallende slaget. Casablancas uttalte selv nylig til NME at dette er hans favoritt på Angles - ikke overraskende! Alle som hadde håpet på at The Strokes skulle vise seg å være mindre hippe nå som de har passert tredve og blitt pappaer, eller som trodde vi skulle bli kvitt dem som festival-headlinere og fast obligatorisk innslag på alt fra storskjermen på Hard Rock Café til indierock-dansegulvet i tiden som kommer må bare bite i det sure eplet: De er tilbake, og de er i toppform. Bandet har uttalt at de allerede har satt i gang arbeidet med femtealbumet, og virker for tiden heldigvis lite interessert i en ny femårig pause. Jeg krysser fingrene for at de holder seg i denne gode perioden lenge, og tar en tur eller to til Norge i løpet av den også!
Hør hele albumet her:
The Strokes' nye nettsider
