Konserten blåste meg ikke av banen. Jeg hadde ikke tidligere hørt på Le Corbeau eller vært borti denne form for sjanger, eller rettere sagt, sjangermixing før. Rock med jazzinspirerte gjentakende takter og en sløv og kul vokal, samt støypartier og saxofon kjennetegner plata sammen med velgjørende gitarriff. Etter første gjennomlytting er dessverre låtene, gjennomgående, litt for like. Dette er kanskje en av farene ved å ha en så karakteristisk lyd som Le Corbeu har. Jeg får følelsen av å gå en tur i skogen, det skumrer og skogens dyr begynner å våkne til liv. Flott det, men jeg så begynner jeg å gå i ring, tar noen runder før jeg igjen kommer meg på rett vei.
Referanser kan trekkes i hytt og pine uten at jeg nødvendigvis treffer spikeren på hodet, for her er det så mye å se på. Men for å trekke linjer til et annet norsk band vil jeg si at enkeltspor minner meg om Serena Maneesh. De drømmende, mystiske notene treffer meg på samme måten.
Det er kanskje fordi Le Corbeus låtskriver og gitarist, Øystein Sandsdalen siden sist har turnert verden med nettopp Serena Maneesh.
Til slutt vil jeg kun trekke fram et spor, ikke fordi det er mitt yndlingsspor, men med et fantastisk gitarriff, en god og klangfyllt vokal og en hylende saxofon, skiller spor sju, Remains, seg ut i mengden av gjennomførte, men litt for like låter. Le Corbeau er et utrolig kult og gjennomført band, men Moth on the Headlight scorer midt på treet i min bok.
Le Corbeu på myspace.
