I grunn ingen dristig påstand, for det finnes endeløse intervjuer med gamle indie- punk- og DIY-huer fra USA hvor de nevner CCR som et av de viktigste banda i oppveksten. Sånn i utgangspunktet skulle man tro at Proud Mary ikke kunne tilføre punksjangeren et døyt, men hvis man graver bare bittelitt lenger inn i Fogerty-landskapet vil man finne låter som man lett forstår kunne sette unge, håpefulle punkeres musikalske utvikling på det rette spor.
Hovedmannen i Obits, Rick Froberg er en av disse. Han har tidligere spilt i ikke ukjente band som Hot Snakes og Drive Like Jehu. For de som kjenner til førstnevnte, men ikke Obits kan jeg røpe at mye er ved det samme, men en god del er likevel forandra. Moody, Standard And Poor byr på garagerock blanda med amerikansk gjør-det-sjøl-punk og altså en god dose klassisk amerikansk rock. Creedence Clearwater Revival-influensen ligger tjukt utenpå de fleste av låtene, med en twangy lyd som kun Telecastere kan gi fra seg. Samtidig er det en rastløshet over hele linja som bringer lydbildet i retning band som Wire eller The Replacements. Litt mer kunstnerisk enn den tradisjonelle tregreps-punken, men ikke helt jazz heller. Litt surf helles også inn i mixen, ikke minst på tredjesporet Everything Looks Better In the Sun eller på avslutningen av skiva. Alt i alt er dette en plate som spenner over mye, men som likevel høres både enkel, fengende og utilgjort ut. Av høydepunkter kan jeg nevne låta Killer, som rett og slett er en killerlåt. Litt powerpop og Broder Daniel, og med vers som er enda mer fengende enn refrenget. Eller jeg kan nevne Naked To the World, hvor vi er tilbake i garasjen.
Problemet som kan oppstå er at hvis du som lytter er veldig glad i Hot Snakes, så må man bli litt skuffet. Obits er ikke helt der. Samtidig kan man liksom ikke bruke det mot dem, da dette faktisk ikke skal være Hot Snakes. Det skal være Obits. Hvis man bare tvinger seg sjøl til å ikke tenke på fordums tid, og heller ser framover, er dette en skive som består av mange gode låter. Heldigvis har dette blitt et mye bedre band enn det som kom ut av andre halvdel av Hot Snakes, nemlig Night Marchers. Live funker de kjempegodt, men plata faller gjennom, og har blitt en skive man (jeg) ikke plukker opp igjen. Det kommer jeg garantert til å gjøre med Moody, Standard And Poor.
Svaret på påstanden blir derfor et rungende ja. Om ikke annet så ihvertfall i Obits og Rick Frobergs tilfelle.
Obits på Myspace
