Kitchie Kitchie Ki Me O - Kitchie Kitchie Ki Me O
Årets beste norske er ute
Få band har i det siste klart å skape så skyhøye forventninger til en utgivelse som Kitchie Kitchie Ki Me O. Hvis du har noe som helst interesse for norsk rock, så har du ikke kunnet unngå å høre snakkis om dette myteomspunnende bandet. Jeg hørte de for første gang på Øyanatt i 2009, og hadde det ikke vært for My Midnight Creeps-låta ved samme navn, hadde jeg trodd det hele dreide seg om ei speeda japansk jentegruppe og latt det være med det. Takk Gud for at jeg ikke gjorde akkurat det, og heller fikk presset meg nok fram i mengden til å få med meg et par låter den kvelden. Uten så mye som en eneste utgivelse å skrive hjem om, var det stappfullt og sitrende stemning. Ikke så rart når medlemmene kommer fra både My Midnight Creeps, Madrudaga og Ricochets.
Deres selvtitulerte fullengder er altså endelig i butikkhyllene, og jøye meg og hurra meg rundt for en deilig lytteopplevelse dette er! For det holder nemlig ikke å pløye gjennom skiva én gang etter catchy hipster-hits. Her må det lyttes, og helhetlig nytes. Førstesporet, og også singelen, Next var mer enn godkjent for de av oss som tvinnet tomler og ventet på resten. En svett og psykedelisk innledning på et annerledes rockealbum. Tidligere gitarist i Ricochets og nå vokalist, Alex Kloster-Jensen har en småsær, men behagelig stemme som på neste spor Forgotten (som forøvrig låner litt fra hans tidligere bands I know I'll be forgotten) nærmest transformeres til skummel. Mens Hey honey nesten er kordamenes låt, er den 7 minutter lange Everything Burns ett av høydepunktene hvor du dras i alle mulige retninger, fra knalltøffe, suggererende rytmer og gospelsoul til blues og den ultrahypnotiske saksofonen.
Andre høydepunkt inkluderer den hviskende ørkenrocklåta It must be real og After Party Killer, som igjen åpner med den magiske saksofonen (Bruce Springsteen, anyone?). Vokalen er hinsides kul. På Let it Slide røskes du inn i en slags voodoo-stemming. Det er mørkt og det er fascinerende.
Jeg lar meg i overkant begeistre hver gang jeg hører tonene av saxen, og tror du neimen ikke en hel låt er dedikert til nettopp den. Instrumentallåta Five Seconds From Midnight luller deg inn i en behagelig hypnose, og før du vet ordet av det er det nesten over. Den Madrugada-aktige One Day avslutter dette stjernelagets debutalbum. Og for et album dette er! Den norske rocketronen er herved gjenerobret.
Hør albumet i sin helhet her:
Deres selvtitulerte fullengder er altså endelig i butikkhyllene, og jøye meg og hurra meg rundt for en deilig lytteopplevelse dette er! For det holder nemlig ikke å pløye gjennom skiva én gang etter catchy hipster-hits. Her må det lyttes, og helhetlig nytes. Førstesporet, og også singelen, Next var mer enn godkjent for de av oss som tvinnet tomler og ventet på resten. En svett og psykedelisk innledning på et annerledes rockealbum. Tidligere gitarist i Ricochets og nå vokalist, Alex Kloster-Jensen har en småsær, men behagelig stemme som på neste spor Forgotten (som forøvrig låner litt fra hans tidligere bands I know I'll be forgotten) nærmest transformeres til skummel. Mens Hey honey nesten er kordamenes låt, er den 7 minutter lange Everything Burns ett av høydepunktene hvor du dras i alle mulige retninger, fra knalltøffe, suggererende rytmer og gospelsoul til blues og den ultrahypnotiske saksofonen.
Andre høydepunkt inkluderer den hviskende ørkenrocklåta It must be real og After Party Killer, som igjen åpner med den magiske saksofonen (Bruce Springsteen, anyone?). Vokalen er hinsides kul. På Let it Slide røskes du inn i en slags voodoo-stemming. Det er mørkt og det er fascinerende.
Jeg lar meg i overkant begeistre hver gang jeg hører tonene av saxen, og tror du neimen ikke en hel låt er dedikert til nettopp den. Instrumentallåta Five Seconds From Midnight luller deg inn i en behagelig hypnose, og før du vet ordet av det er det nesten over. Den Madrugada-aktige One Day avslutter dette stjernelagets debutalbum. Og for et album dette er! Den norske rocketronen er herved gjenerobret.
Hør albumet i sin helhet her:
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>