Historien om de fire unggutta fra Sheffield som via internett skapte en hype som solgte ut konserter allerede før debutplata var ute, og med Whatever People Say I Am, That's What I'm Not sto bak det hurtigst selgende britiske debutalbum noensinne, er kjent for de fleste. Bandets nyskapende indierock og offensive attitude (se EP-tittelen Who the Fuck Is Arctic Monkeys?) skapte en enorm fanskare, og nevnte skive anses i dag som en av 2000-tallets beste.

Fortsettelsen er imidlertid ikke like lysende. Den rekordraske veien til toppen tynget bandet, som med et tungt forventningspress på skuldrene ikke har klart å levere prima vare siden. Verken fengende Favourite Worst Nightmare eller den sterkt Josh Homme-influerte Humbug nådde gamle høyder, og Arctic Monkeys har blitt en falmet og bakstrebersk storhet. Det til tross for iherdige forsøk på å fornye seg. Nå har fem år gått siden pangdebuten, og britene gjør sitt tredje oppfølgerforsøk med Suck It And See. Denne gangen er James Ford, som kun spilte en birolle på Homme-produserte Humbug, tilbake som produsent.

Fjerdeskiva viser seg kjapt som mer popete enn forgjengerne. Og forandringen er til det negative. Albumteaseren Brick By Brick og The Hellcat Spangled Shalalala er gode eksempler på overraskende enkle og repetitive låter. På førstnevnte går tekstlinjene "I wanna rock and roll/Brick by brick" og "Brick by brick/Aaaaah" igjen utallige ganger, mens den andre gjentatte ganger byr på allsangrefrenget "Shalalala/Shalalala/Shalalala/Shalalalaa/Oooooh". Catchy, men håpløst lettvint. Det samme gjelder førstesingelen Don't Sit Down 'Cause I've Moved Your Chair, hvor en elllers ålreit tekst og hardtslående melodi ødelegges av refrenget "Ooooh! Yeah yeah yeah".

Midt oppi allsanghelvetet skal det ikke glemmes at Alex Turner fortsatt er en svært habil låtskriver. Høydepunktet i så måte kommer i åpningslinja på Reckless Serenade: "Topless models doing semaphor/ Wave their flags as she walks by and get ignored". Låta må for øvrig framheves som albumets sterkeste låt, uten tvil. Den dype basslinjen som preget Humbug er tilbake, og låta skrider fram i godt, gammelt driv. Melankolske Love Is a Laserquest, som åpner med "Do you still feel younger than you thought you would by now", må også framheves som en av platas sterkeste. Det samme må hardtslående og kaotiske Library Pictures, hvor Turner synger "Give me an eeny meeny moe/Or an ipp dipp dog-shit rock and roll".

Det er for øvrig artig å høre hvordan Turners tekster har utviklet seg fra uskyldige sjarmoffensiver som I Bet That You Look Good On the Dancefloor til å handle om toppløse modeller. Men ja, det handler fortsatt mye om kjærlighet, noe tittelsporet Suck It And See med den klassiske linjen "I'm a fool for you" viser med all tydelighet.

Den offensive tittelen Suck It and See kan oversettes med noe i nærheten av "gi det et forsøk". Og det bør du absolutt, for dette er ingen dårlig skive. Og hvem vet om dette blir deres siste. Alex Turner har allerede hatt flere sideprosjekter, senest med soundtracket til filmen Submarine, og det har utallige ganger blitt spekulert i bandets framtid. Bandet lever imidlertid fortsatt godt på navnet, noe sommerens spillejobber på festivaler som Roskilde og Benicassim viser.

Britene fornyer seg nok en gang, men deres rolle som nyskapende pådriver for indierocken er utspilt. Likevel aldres Arctic Monkeys med æren i behold.