El Cuero - From Mountains To Sand
Kristiansundrockernes tredje album er en meget solid utgivelse. Men vi hadde håpet på noe enda bedre.
El Cuero slapp sitt selvtitulerte debutalbum i 2007, og har siden etablert seg som et av landets mest kritikerroste rockeband. Deres tredje album, From Mountains to Sand, har også fått meget gode kritikker til nå. Denne anmelderen skal imidlertid være litt mer sparsommelig med superlativene. For all del, From Mountains to Sand er en bra plate, og El Cuero er et spennende band. Men at vi her har å gjøre med "nærmest sensasjonelt bra" materiale, slik bandets offisielle hjemmeside hevder, er en betraktelig overdrivelse.
Musikalsk sett ligger El Cuero trygt plantet i den amerikanske rocketradisjonen. Naturlige referanser er Neil Young & Crazy Horse, Lynyrd Skynyrd, og kanskje også Drive-By Truckers. Bandet består av fire både individuelt dyktige og meget samspilte musikere, og vokalist Brynjar Takle Ohr har en flott stemme som bærer låtene med tyngde og autoritet. Produsent Lars Håvard Haugen fra Hellbillies har gjort en solid jobb i studio, og plata virker profesjonell og gjennomført på alle plan. Lyden er så og si perfekt.
At albumet likevel aldri blir mer enn ganske bra, har å gjøre med at bandet ikke klarer å løfte seg til virkelige topper. Albumet inneholder ikke én dårlig eller middelmådig låt, men er samtidig nærmest klinisk fri for skikkelige høydepunkter, det være seg enkeltlåter eller rett og slett bare små detaljer som løfter helheten enda noen hakk. Denne mangelen på høydepunkter er selvfølgelig relatert til det stabilt høye nivået på hele plata – jo høyere nivå et album har desto vanskeligere å toppe det i enkeltlåter eller –øyeblikk. Likevel er denne mangelen påtrengende. Etter ti låter føler man rett og slett at man har fått litt mye likt, uten at noe har skilt seg særlig ut. Det samme inntrykket gjelder også etter svært mange gjennomlyttinger.
Den energiske åpningslåta No Seats At The Fillimore er platas mest umiddelbare spor, men etter noen runder på anlegget har luften gått litt ut av den. A New Morning starter med et knalltøft gitarriff, men glir raskt over i et litt intetsigende refreng. Graveyard Dirt og Yellow Moon er rockelåter som aldri blir mer enn ganske bra. Ofte er det refrengene som sliter med å løfte låtene til skikkelige klimaks.
Konklusjonen blir at From Mountains to Sand er en jevnt over bra plate, men heller ikke mer, noe det må være lov å betrakte som en aldri så liten skuffelse fra et såpass ambisiøst band.
Det sies at El Cuero er et fantastisk liveband, og at det er på scenen, og ikke i studio, de gjør seg aller best. Undertegnede har aldri sett bandet live og bør således ikke uttale seg om den saken. Men ingen tvil om at disse låtene kan tenkes å passe bedre til scenen, hvor man kan gå ut over studioalbumets formelle begrensninger og la musikken bli mer improvisert og leken. Da kan det bli virkelig bra.
Les musikknyheter.no sitt nylige intervju med El Cuero her
Se dokumentaren fra innspillingen av From Mountains To Sand her
Musikalsk sett ligger El Cuero trygt plantet i den amerikanske rocketradisjonen. Naturlige referanser er Neil Young & Crazy Horse, Lynyrd Skynyrd, og kanskje også Drive-By Truckers. Bandet består av fire både individuelt dyktige og meget samspilte musikere, og vokalist Brynjar Takle Ohr har en flott stemme som bærer låtene med tyngde og autoritet. Produsent Lars Håvard Haugen fra Hellbillies har gjort en solid jobb i studio, og plata virker profesjonell og gjennomført på alle plan. Lyden er så og si perfekt.
At albumet likevel aldri blir mer enn ganske bra, har å gjøre med at bandet ikke klarer å løfte seg til virkelige topper. Albumet inneholder ikke én dårlig eller middelmådig låt, men er samtidig nærmest klinisk fri for skikkelige høydepunkter, det være seg enkeltlåter eller rett og slett bare små detaljer som løfter helheten enda noen hakk. Denne mangelen på høydepunkter er selvfølgelig relatert til det stabilt høye nivået på hele plata – jo høyere nivå et album har desto vanskeligere å toppe det i enkeltlåter eller –øyeblikk. Likevel er denne mangelen påtrengende. Etter ti låter føler man rett og slett at man har fått litt mye likt, uten at noe har skilt seg særlig ut. Det samme inntrykket gjelder også etter svært mange gjennomlyttinger.
Den energiske åpningslåta No Seats At The Fillimore er platas mest umiddelbare spor, men etter noen runder på anlegget har luften gått litt ut av den. A New Morning starter med et knalltøft gitarriff, men glir raskt over i et litt intetsigende refreng. Graveyard Dirt og Yellow Moon er rockelåter som aldri blir mer enn ganske bra. Ofte er det refrengene som sliter med å løfte låtene til skikkelige klimaks.
Konklusjonen blir at From Mountains to Sand er en jevnt over bra plate, men heller ikke mer, noe det må være lov å betrakte som en aldri så liten skuffelse fra et såpass ambisiøst band.
Det sies at El Cuero er et fantastisk liveband, og at det er på scenen, og ikke i studio, de gjør seg aller best. Undertegnede har aldri sett bandet live og bør således ikke uttale seg om den saken. Men ingen tvil om at disse låtene kan tenkes å passe bedre til scenen, hvor man kan gå ut over studioalbumets formelle begrensninger og la musikken bli mer improvisert og leken. Da kan det bli virkelig bra.
Les musikknyheter.no sitt nylige intervju med El Cuero her
Se dokumentaren fra innspillingen av From Mountains To Sand her
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>