The Harrow & The Harvest er smekkfull av ypperlige låter hva gjelder tekst og melodi, fremførelse og variasjon. Welch og Rawlings har droppet de elektriske instrumentale innfallene og i større grad igjen gravd opp røttene fra den amerikanske folkemusikktradisjonen. Welch er så dyktig at hun takler elektrisk gitar, orgel og trommer også, det er ikke det, men hun er nå likevel på sitt aller beste når hun skreller bort moderniteten og baserer seg på den akustiske, nære og nedstrippete varianten av sin musikalitet. Da kommer hennes lyrikk, melodilinjer og praktfulle stemme skikkelig til sin rett.
Samtidig kan man ikke rose Welch uten å trekke frem Rawlings´ gitarspill. Artisten steppet ut av skyggen i fjor som The Dave Rawlings Machine og ga ut et strålende debutalbum. Rawlings viste med utgivelsen at han utmerket behersker rollen som frontmann også. Måten han utnytter strengeinstrumentet på i kombinasjon med Welchs stemme overgår imidlertid hans egenskaper på egenhånd. Det er så utrolig vakkert gjennomført at jeg bare blir sittende å måpe.
Det er utfordrende å skulle trekke frem enkelte låter som understreker Welchs kapasitet på denne utgivelsen. Til det er samtlige for jevne og for gode. Svakhetene er så å si fraværende. Det er derfor bare å lene seg tilbake å nyte hvert eneste øyeblikk på de ti sporene som The Harrow & The Harvest presenterer. Jeg får mest lyst til å bare legge meg ned i fanget til Welch og lytte til hennes behagelige sanger om og om igjen.
Mer om Gillian Welch her.
