Ordene tilhører Sons And Daughters' vokalist Adele Bethel, og ble uttalt før utgivelsen av bandets nye album, Mirror, Mirror. Argento er Italias store skrekkfilm-regissør, og Suspiria, hans kanskje aller mest anerkjente film, er en skremmende beretning om heksekunst og overnaturlige hendelser. Bethels sammenligning er treffende nok: Mirror, Mirror har et mørkt og dystert sound og tekstene handler i stor grad om død og fordervelse.
I forhold til Sons And Daughters' to tidligere album – The Repulsion Box (2005) og This Gift (2008) – er Mirror, Mirror en noe mindre tilgjengelig plate. Den forholdsvis umiddelbare poprocken er byttet ut med mer eksperimentell rock. Mens tidligere Suede-gitarist Bernard Butler produserte This Gift, er det nå JD Twitch fra DJ-duoen Optimo som sitter i produsentstolen, og dette er muligens litt av forklaringen på forandringen. Produksjonen har en kald og litt guffen stemning, og det er kult. Tankene går til skrekkfilmer, mørke bakgater, massemordere og gotiske slott.
Det er imidlertid et stort problem med Mirror, Mirror, og det er at melodiene ikke er særlig gode. Jo flere ganger jeg lytter til albumet, desto mer skuffet blir jeg, for låtene fester seg ikke, de er ikke fengende nok. Det er som om bandets fokus på stemning har gått på bekostning av det melodiøse. For eksempel er det frustrerende hvordan singelen Breaking Fun åpner med et knalltøft, Joy Division-aktig gitarparti, bare for å fortsette med et middelmådig vers og et helt utrolig blodfattig refreng. På samme måte mister Ink Free interessen min når den aldri når noe i nærheten av et klimaks. Og når Adele Bethel synger sine repetive og tamme refreng – "The Power / Of The Mind / The Power / Of The Mind / The Power / Of The Mind / The Power / Of The Mind", eller "Ink / Free / Ink / Free / Ink / Free / Ink / Free" – er det til å rive seg i håret over. Det er omtrent like fengende som heiaropet til Sandefjord Fotball ("Gu-ta-ne! Gu-ta-ne! Gu-ta-ne! Gu-ta-ne!") For ordens skyld: Heiaropet til Sandefjord er ikke særlig fengende.
Det finnes imidlertid mer positive saker her. Rose Red og Axed Actor er to av albumets bedre låter. De klarer i større grad å holde på interessen min. Det fungerer også ganske bra på Orion og Don't Look Now. På disse låtene fremstår Sons And Daughters som et solid rockeband med et visst særpreg og en brukbar meloditeft.
Mirror, Mirror er sjelden dårlig, men altfor ofte er den veldig, veldig forglemmelig. I mengden av rock er det rett og slett ikke bra nok til å skille seg særlig ut. Albumet havner i kategorien "musikk som er litt bra men også ganske kjip". Det er en kategori av cd-samlinga som hovedsakelig står og samler støv.
