”No Church In The Wild” får æren av å åpne, og den aktuelle Frank Ocean støtter opp med sitt skjelvende refreng. Det tar ikke lang tid før kongen selv, Hova, setter standarden med et stødig vers. En smule dunkelt til å være et åpningsspor, men i det ”Lift Off” følger på får man det pompøse startskuddet man forventet. Med heseblesende og stemingsettende blåsere, og en stødig bassbetont beat kommer albumet skikkelig i gang. Selveste Beyoncé lader lungene, og presenterer et meget catchy refreng. Det er et veldig kaotisk lydbilde til tider, og det heller litt mot det overproduserte, men hva annet kan man egentlig forvente?
Og det er vel egentlig her de to kanskje graver litt sin egen grav til tider, for det er så gjennomsyret med den gjennomgående tanken om at alt på skiva skal være en hittlåt. Singelen ”Otis” er fantastsisk, bygget opp på et kult sample av selveste Otis Redding, og produsert av Kanye West. Begge hovedpersonene legger herlige rim, og det er kanskje her de to skinner mest rent vokalt på hele Watch The Throne.
En annen låt man hever øyenbrynet til er ”Who Gon Stop Me”, samplet av den fantastiske dupstep bangeren ”I Cant’t Stop” av Flux Pavillion. I utgangspunket en god ide, men og selv om Jay-Z skinner funker den lavmælte produksjonen veldig dårlig. Låta blir først interessant etter 2 minutter, da fin overgang redder låta. "Gotta Have it" og "Ni**as In Paris" er også to høydepunkt, og kanskje de to som bringer mest hiphop følelse og lyrisk magi på bordet totalt sett. Utover dette er det mye fallhøyde og svake spor de kunne spart seg for, som for eksempel "Made In America". Håpløst.
Etter mye lytting vokser Watch The Throne på en, men veien er lang, og det er vanskelig å gjøre opp en saklig mening. Tidvis er det utrolig bra, og andre ganger er det bare flaut, og det føles litt som et pretensiøst hasteprosjekt. Det er også vanskelig å si helt hvor denne scorer fremover, vil den bli en klassiker eller vil den synke mellom to stoler? Sammenlinker man med de andre store albumene disse to har gjort, så kan nemlig ikke denne nevnes en gang. Derfor er det med et litt tungt hjerte å si at arroganse og en ”pop-musikk-aktig” tilnærming har ødelagt noe som kunne vært så mye bedre.
Misforstå denne stakkars anmelderen rett, for denne var vanskelig. Albumet er bra, for to av verdens beste rappere har faktisk gått sammen om dette. Likevel er dette litt for lett for dem, og man hadde kanskje forventet noe litt mer minneverdig? Plata ender opp litt som et delvis mesterverk.
Men, plata debuterte som nummer 1 på Billboard etter et salg på 436.000 enheter første uka, uten noen som helst spesiell reklame og markedsføring, og da er vel målet nådd?
Anmeldelsen er basert på deluxe versjonen
Hør hele albumet i Wimp
