Dermed byr besetningens jomfruskive, Dead Or Victorious, på dugelig med kvalitet for metalglade ører. Her er riffene bredbeinte, musikaliteten beundringsverdig og aggressjonen på topp. I tillegg til de åpenbare referansepunktene fra Statene låner kolonien også noen ideer fra vårt naboland i øst - til rimelig god effekt. Debutplatens kontrastskjerpende melodilinjer og fargerike gitararbeid har et hørbart svensk opphav, som avgjort forsterker dynamikken i det hele.
Gjengen fra Trondheim har likevel en del forbedringspotensiale når det kommer til særegenhet. Til tross for den umiddelbare undringen over The Hate Colonys geografiske tilhørighet, blir det feil å si at kvintetten skiller seg betydelig fra andre aktører i samme soniske gate. En mangel på ordentlig antemisk materiale, samt sangeren ”Lord Mordors” noe ensporige brøling, gjør det dessuten vanskelig å ha noe særs inderlig forhold til langspilleren.
Men dette betyr slett ikke at det er lite ved Dead Or Victorious å sette pris på. Ei heller at man har noe særlig å si på albumets mest glitrende spor, som den briljerende groovy Diggin’ Deeper. Andre høydarer er Walls of Sanctuary, som lefler med både Killswitch Engage og Amon Amarth, og Remember Me, hvis ilende tempoer farges godt av melodisk skjørhet. Og selv om ikke alle kutt er like overveldende, er det vanskelig å trettes når siste låt ebber ut etter kun åtteogtretti minutter.
Band som dette virker trolig litt friskere i Norge enn annensteds, men også The Hate Colony bør vurdere å ekspandere sine musikalske horisonter. Deres første full-lengder er en mesterlig utført affære, men behøver en mer personliggjort formel for å stå ut fra mengden. Dead Or Victorious’ inspirerende arbeideretos hinter uansett til at dette på ingen måte er det siste vi hører fra gutta. Heldigvis.
The Hate Colony på Facebook
