Det er ett eller annet med Red Hot Chili Peppers, for uansett hva de har gitt ut siden det store gjennombruddet for 20 år siden med Blood Sugar Sex Magic, så har radiokanaler trykket deres låter til sitt bryst og spilt i hjel den ene gode låten etter den andre. Til slutt orker man knapt å høre på dem igjen. Det vil derimot ikke skje denne gangen, for platen som er den første siden den ambisiøse dobbelplaten Stadium Arcadium kom ut i 2006 er nesten blottet for gode låter. Det låter platt og kjedelig, og til tider nærmest overprodusert fra sin faste produsent Rick Rubin.

Man kan heller ikke skylde på at gitarist John Frusciante nok en gang har forlatt California-funkrockerne, for å satse på egen karriere. Erstatter, og tidligere Warpaint-medlem, Josh Klinghoffer gjør nemlig en grei nok jobb på gitaren han.

I stedet svikter Red Hot Chili Peppers på selve låtmaterialet. Greit nok, en del av låtene på I’m With You har fengende partier i seg, og Fleas bass er godt fremme i lydbildet, men man har hørt det samme så mange ganger tidligere fra RHCP, så det er ikke noe nytt. Og slik fortsetter den ene låten etter den andre i nesten en hel time, og når ikke engang førstesingelen og frontlåten The Adventures Of Rain Dance Maggie makter å engasjere mer enn ett par hederlige taktfaste nikk, så blir det for platt.

Likevel er det umulig å svartmale platen også, for tidlig finner man det herlige lyspunktet Brendan’s Death Song. Her viser Red Hot Chili Peppers seg fra sin aller, aller beste side, og selv om det kanskje hadde vært i meste laget å ha platen fullstappet av denne typen låter, så hadde det så absolutt ikke skadet om flere hadde vært av denne kvaliteten. Police Station er i nærheten, men likevel ett godt stykke unna, og med det ebber I’m With You ut som en skuffelse, selv uten at man hadde store forventninger på forhånd.