Årabrot fra Haugesund er et av landets aller mest kompromissløse rockeband, med sin skitne hybrid av støy, metall og punk. Oppkalt etter søppeldynga i Haugesund er det kanskje ikke så rart at det låter skittent, og på den nye plata, deres femte album, har de likeså godt fått med seg møkkafrans nummer én, legendariske Steve Albini, til å produsere plata.

Solar Anus starter med et messende og repeterende gitarriff som i all hovedsak fosser gjennom hele låta. Det tar litt tid før tittellåta sitter, men etter noen runder er den definitivt med på å sette stemninga for de resterende sju låtene. Og apropos dét: På sitt femte album har de plutselig begynt med normale låtstrukturer og –lengde. Hele åtte låter fordelt på snaue førti minutter er jo så nære pop Årabrot noen gang har kommet.

Neida, det er ikke pop, men denne plata er hakket mer tilgjengelig enn de tidligere platene, men står likevel ikke noe særlig tilbake for noen av dem. Det er fortsatt hissig og smalt, men nytt her er at de til tider har tilnærmet clean-vokal og melodier man så smått kan nynne til.

Låt nummer to er min definitive favoritt. Låta med den interessante tittelen And the Ass Had Spoken gir meg litt Mastodon-assosiasjoner, både vokalmessig og låtstruktur/lydbilde. Den er blytung og elegant på en og samme tid, og det er svært fascinerende at alt dette kommer ut av trommer og en enkel baritongitar. Jeg merker at jeg gjerne skulle hatt et teksthefte foran meg (noe som ikke var med i promoen jeg fikk i hvert fall), for lyrikken på Solar Anus høres meget spennende ut.

På Madonna Was A Whore høres plutselig Kjetil Nernes ut som en blanding av en heks og Serj Tankian. Det er likevel befriende deilig at vokalen er mer variert denne gangen, og slik får låtmaterialet også litt mer bredde enn tidligere.

Både tittelen Solar Anus og deler av platas tematikk er inspirert av den franske tenkeren Georges Bataille. Uten at jeg skal gå innpå verken Bataille eller Årabrots tanker bak tematikken kan jeg si såpass som at dette er dystert faenskap. Årabrot sysler ikke med livets lyse sider. Musikken er beinhard og skitten, og det er slik vi liker det.

Personlige favoritter på plata er de nevnte And the Ass Had Spoken og Madonna Was A Hore, i tillegg til sistelåta The Wheel Is Turning Full Circle. En ypperlig måte å avslutte plata på, hvor alt av lyd blir hivd inn i en salig grøt. Topp jobb som vanlig av Steve Albini.

Verdt å merke seg er at dette er Fysisk Formats femtiende utgivelse, og en enormt svær hatt av for det. Årabrots Solar Anus er en verdig feiring.




Årabrot på nett