Madrugada var på sitt aller beste svært fornøyelige, men jeg har aldri helt falt for "Han Sivert" på egenhånd. Det ble liksom litt for intetsigende, litt for puslete og folkekjært. Kanskje rett og slett ikke deprimerende nok. Hans forrige soloalbum, Moon Landing var nesten lett og lystig i forhold, og det var tydelig at mannen hadde funnet en suksessformel for å nå det kommersielle markedet. All ære.
Det er ikke til å komme unna gjenkjenneligheten når det gjelder Sivert Høyem. Stemmen bærer det meste. Samarbeidet med Cato Salsa Thomassen er berikende, og tydelig med på å prege lyden på plata. Dette er kanskje det nærmeste vi kommer Madrugada slik de en gang var, mørke og dystre og tydelig fulle av ærlighet og dramatikk.
Det lover godt når hans fjerde fullengder Long Slow Distance innledes mystisk og angstfylt med Under Administration, og det påfølgende tittelsporet er av samme kaliber.
Veldig passende å slippe denne platen nå, jammen er det høst og dette er perfekt høstmusikk.
I tillegg til hans kompetente band, har han også fått med seg vokalist Anne Lise Frøkedal fra Harrys Gym og I was a King. Sammen med Renate Knaup fra det tyske rockebandet Amon Düül II, utgjør dette en underlig blanding av forskjellige inspirasjonskilder. Samtidig låter det annerledes, og etter noen gjennomlyttinger riktig så bra. Det er tilogmed synth på nesten alle låtene. Hva gir du meg, Sivert? Jo, en stødig og stemningsfull plate med massive låter og dønn ærlige tekster. Give it a whirl kunne vært med på Industrial Silence, og Animal Child dundrer avgårde i mørket av bråk og angst. Det er selvsagt også plass til de mer nakne og rolige arrangementene, som på Warm inside og Blown away. For ikke å snakke om den ultratriste Father's Day, som nesten føles hakket for personlig. En mørk affære dette her. Det er jo tross alt Sivert Høyem.
