Machine Head - Unto the Locust
Machine f***ing Head!
Unto the Locust er vokalist Robb Flynn og bassist Adam Duces syvende full-lengder under Machine Head-banneret og nå føles det enda mer riktig. Det er alltid vanskelig å følge opp ei bra skive, og The Blackening (2007), var virkelig en verdig comebackskive for Machine Head.
Da som nå er melodiene tilbake uten at det går utover verken intensiteten eller tyngden til låtene. Vi snakker heavy groovy metal, med selvfølgelige referanser til både thrash- og power-sjangrene.
Through the Ashes of Empires (2003) var et steg i riktig retning etter pinlige The Burning Red og Supercharger, men nevnte The Blackening var skiva som satte dem på dagsordenen igjen. Flynns vokal er overraskende frisk (i motsetning til hvordan han hørtes ut live sist) og han behersker de raskere partiene bra. Det blir aldri stress, ordene ruller lett og ledig i takt med musikken. MH viderefører også den melodiøse tråden de starta sist. Det er flere fengende riff, og med et par tunge breakdowns spredt rundt (spesielt på åpningssporet) føles det hele veldig harmonisk og gjennomtenkt.
Sporet Locust er skivas klart beste, tungt og fett riff som repeteres til maks med overraskende fengede refreng. Temposkiftene og overgangene føles også grundig gjennomtenkt, og når produksjonen blir så bra som nå, sitter egentlig det totale lydbildet som det skal.
Det var vel aldri noen som forventet at Unto the Locust ville toppe Burn My Eyes med tanke på sistnevntes status som klassiker, men den sparker utvilsomt hardt i fra seg.
Machine Head på nett.
Da som nå er melodiene tilbake uten at det går utover verken intensiteten eller tyngden til låtene. Vi snakker heavy groovy metal, med selvfølgelige referanser til både thrash- og power-sjangrene.
Through the Ashes of Empires (2003) var et steg i riktig retning etter pinlige The Burning Red og Supercharger, men nevnte The Blackening var skiva som satte dem på dagsordenen igjen. Flynns vokal er overraskende frisk (i motsetning til hvordan han hørtes ut live sist) og han behersker de raskere partiene bra. Det blir aldri stress, ordene ruller lett og ledig i takt med musikken. MH viderefører også den melodiøse tråden de starta sist. Det er flere fengende riff, og med et par tunge breakdowns spredt rundt (spesielt på åpningssporet) føles det hele veldig harmonisk og gjennomtenkt.
Sporet Locust er skivas klart beste, tungt og fett riff som repeteres til maks med overraskende fengede refreng. Temposkiftene og overgangene føles også grundig gjennomtenkt, og når produksjonen blir så bra som nå, sitter egentlig det totale lydbildet som det skal.
Det var vel aldri noen som forventet at Unto the Locust ville toppe Burn My Eyes med tanke på sistnevntes status som klassiker, men den sparker utvilsomt hardt i fra seg.
Machine Head på nett.
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>