Det selvtitluerte førstealbumet til platekontraktløse CYHSY (Clap Your Hands Say Yeah) imponerte verdens musikkjournalister i senk når det i 2005 gjorde sitt inntog på musikkblogger såvel som i hele verdens platespillere - på CDer håndlaget og personlig postlagt av bandet selv. Det var med glede, men også med en viss vantro at frontfigur Alec Ounsworth myste ned på oss fra scenen på bandets første Skandinavia-konsert på Roskildefestivalen i 2006. Alt Alec egentlig ønsket var å rolig og beskjedent snekre sammen skranglete og småsær rock med David Byrne-aktig vokal, men nå så han plutselig foran seg på verdens scener at euforisk dansende indiekids og unge hipstere trykket CYHSY til sitt bryst som den neste danse-indierock-sensasjonen etter Franz Ferdinand, The Killers o.l. Det undervurderte andrealbumet Some Loud Thunder utforsket i 2007 dette eksplosive gjennombruddet og inneholdt langt færre låter med danserytmer.
Etter dette forsvant bandet, og medlemmene bega seg ut på andre prosjekter. Bandmedlem Robbie fortsatte med høytempo-indierock med prosjektet Radical Dads (som utga sitt førstealbum tidligere i år og fikk solide 8/10 her hos Musikknyheter.no), mens frontmann Alec utforsket nytt territorie ved å først danne den sære supergruppa Flashy Python, hvis eneste album Skin and Bones mest av alt føltes som et obskurt og smådystert hjemmeinnspilt soloalbum med halvcelebert backingband, samt å utgi det svært New Orleans-inspirerte (komplett med blåseinstrumenter) soloalbumet Mo Beauty. Disse to albumene, som begge kom ut i 2009, var riktig så fine utgivelser, men strengt tatt kun virkelig interessante for den aller hardeste kjerne av CYHSY-fans. Ved siden av Alecs eksperimentering med nye lydbilder var den største gleden med disse albumene å få høre studioversjoner av sjeldne låter han tidligere hadde prøvd ut live på CYHSY-turneer.
I år har Alec endelig samlet sammen CYHSY-gjengen igjen etter å ha fått utfoldet seg som mer anonym musiker på smalere utgivelser. Da nyhetene om tredjealbumet kom tidligere i år spurte mange seg om dette ville bety at mannen går tilbake til mer lettbeint moro-musikk igjen. Men nå som Alec og co. er sammen igjen viser det seg at det slettes ikke er snakk om danse-indierock for massene igjen likevel. Hysterical vil (kanskje med unntak av noen få enkeltlåter) neppe skape særlig mye til hysteri hos noen. Nei, dette er for det meste overhodet ikke dansbart eller energisk, låtmaterialet er tvert imot stort sett langsomt, tungt fordøyelig og seigt. Mellom de få kjappere sangene stamper bandet stort sett tregt av gårde fra sang til sang. De seigere låtene er på sitt verste litt i overkant kjedelige og strippet for liv, og man sitter ofte igjen med følelsen av at de på et snodig vis langsomt bygger seg opp til noe, men til slutt skuffende nok ikke fører til noe sted likevel. På sitt beste er de derimot rett og slett genuint gode ballader, og spesielt Misspent Youth må trekkes frem som et prakteksempel. Vi fikk allerede en forsmak på hans talent for slike låter på Five Easy Pieces fra Some Loud Thunder og When You've No Eyes fra Mo Beauty, og her fortsetter han denne retningen på en svært tilfredsstillende måte. Når det gjelder de få lettfordøyelige høytemposangene må Hysterical og Maniac trekkes frem, to låter som garantert vil glede gamle CYHSY-fans. Men for undertegnede er den beste blant disse nok den oppløftende popperlen og The Cure-hyllesten Alien Arms. Alt i alt er det likevel ikke mye radiomateriale å finne denne gangen.
Det må dog sies at Alec tilsynelatende alltid skrev hitlåter helt ufrivillig, og at den massive hypen CYHSY mottok i starten overhodet ikke var planlagt fra hans side. På debutalbumet var han så redd for at skiva skulle være for lett å like at han valgte å putte den fullstendig sære Clap Your Hands! som førstespor - et obskurt stykke sirkusaktig musikk med avskrekkende snakkesynging på toppen. På andrealbumet virket det fortsatt bekymret han at lytteren skulle ønske å høre videre etter første spor, og åpningslåten Some Loud Thunder ble for sikkerhets skyld til den aller siste miksen kjørt gjennom et filter som fikk den til å høres ut som en mp3 med for lav bit rate spilt av på sprengte høyttalere (leter du etter tidligere mikser på Internett, hører du at sporet opprinnelig låt klokkeklart). Begge disse åpenbare forsøkene på å avskrekke lytterne og å distansere seg fra de store massene er veldig gode låter, men tankegangen bak det hele kan i ettertid oppfattes som litt krampeaktig og umodent. Bandet har tydeligvis modnet i de fire årene som er gått siden sist, og resultatet er et mer voksent album. Det er velprodusert, og samtidig som det som vanlig er flust med styggvakre låter, er det aldri noen blant dem som virker demonstrativt forstygget med vilje.
Alt i alt ender vi opp med et album som sannsynligvis ytterst sjeldent vil finne veien til indierock-dansegulvet, men isteden vil finne en fast plass på stereoanlegget til mange spesielt interesserte lyttere (og over gjennomsnittlig store CYHSY-fans) denne høsten. Hysterical er den typen album som egner seg aller best servert i sin helhet, kjørende som bakgrunnsmusikk hjemme mens du tar en varm kopp med drikke sammen med noen i høst, heller enn å være et album man kan plukke ut nye enkeltsanger fra til neste vors-spilleliste. Her er det ingenting som likner en ny In This Home on Ice eller The Skin Of My Yellow Country Teeth, og istedenfor å være en sann retur til prosjektet CYHSY slik det var i 05-07 dreier Hysterical seg heller om et mer smalt album som likner Alecs to siste utgivelser under andre prosjektnavn. Men når det er sagt er det selvsagt positivt å se at sirkelen er sluttet og Ounsworth har tatt med seg sin nye musikalske retning hjem til sine bandmakkere i CYHSY. Til neste utgivelse håper undertegnede likevel at det blir litt færre småkjedelige øyeblikkelig mellom gullkornene.
Hør hele albumet her:
Clap Your Hands Say Yeahs hjemmeside
