Men jo mer tid som går, jo vanskeligere blir det å forestille seg at dette er et band som en gang kan ha vært noe annet enn bajs. Dersom det noensinne var et snev av kvalitet over den syntetiske musikken til Dead By April, gjør de i så fall sitt beste for å undervelde lytteren på Incomparable, besetningens andre og utvilsomt mest kvalmende utgivelse hittil.
Med et fundament som baserer seg på modernisert melodeath og amerikansk hardrock, hadde ikke dette trengt å være en av årets mest grønnjævlige skiver. Dessverre er det nesten mesterlig hvordan Incomparable er i stand til å dyrke det intetsigende og tacky. Riffene er trettende anonyme, og later ikke til å være av stor viktighet – her opererer de nærmest utelukkende som ren masse. Da hjelper det heller lite at det meste i tillegg er gjennomsyret av cheesy synthlinjer.
Bidragene fra gruppens to vokalister, Jimmie Strimmell og Zandro Santiago, er et kapittel for seg selv. Førstnevntes gneldrerøst er på ingen måte særlig truende, men samtlige menns rene stemmer er så diabetesfremkallende søte at de etterlater deg, vel, stum. Hvorfor Dead By April i det hele tatt skulle trenge to, er vanskelig å svare på. Tekstene de spytter ut er for øvrig så opphengte i romantisert, klisjéfylt Facebook-poesi at en skulle tro at gutta ernærte seg på det.
Alt i alt er det fint lite som ikke låter provoserende klissete på Incomporable, den perfekte tittel til den aldeles substansløse smørjen dette bandet kaller popmetall. Hvis du har en ustoppelig appetitt for overprodusert faux-aggresjon, pinlig lyrikk og platte popmelodier, inviterer Dead By April til koldtbord. Ellers frister det mest å råde alle til å holde seg unna.
Dead By April på Facebook
