For lite har endret seg siden andreskiven, War Is The Answer, gjorde at bandet plutselig ble omtalt som metalsjangerens nye arenahåp. Her serveres en hardtslående blanding av aggresjon, groove og oppløftende melodier signert frontmann Ivan Moodys fleksible stemme. Helhetlig låter det dermed muskuløst, direkte og som oftest ganske hissig. Lamb Of God blir fort et svært åpenbart referansepunkt, nimannskollektivet Slipknot et annet.
Men samtidig er det en betydelig kvalitetsforskjell mellom Five Finger Death Punch og bandets inspirasjonskilder. Førstnevnte lener seg nemlig så mye på generisk stilart at de mister en god del av den substansen som gjør beslektede storheter interessante. Låtmaterialet på American Capitalist har derfor en tendens til å bli frustrerende oversimplistisk, skuffende lite overbevisende, og etter hvert også noe slitsomt å høre seg gjennom.
Leflingen med radio-vennlig alternativ rock får dessuten ofte Five Finger Death Punch til å fremstå som et flauere band enn nødvendig. På sitt beste har kvintettens melodiske stunder et annenrangs Disturbed-aktig preg over seg. På sitt pinligste minner de først og fremst om Nickelback. Da hjelper det heller lite at ingen av besetningens medlemmer er mye til lyrikere, noe som gjør spor som nasjonalromantiske The Pride og powerballaden Remember Everything til ren tristesse.
Altså blir American Capitalist aldri en nevneverdig overveldende affære. Er du tilfeldigvis en fribryter på jakt etter ny entrémusikk – eller bare noen som setter litt for god pris på upretensiøs sinnarock – er Five Finger Death Punch en ypperlig anbefaling. Men på mannskapets tredje utgivelse finnes det avgjort mindre å nyte enn å irritere seg grønn over.
Five Finger Death Punch på Facebook
