Begge leire vil nok få akkurat hva de vil ut av hennes siste utivelse, Ceremonials.
Hun har ikke direkte lettet på de dramatiske effektene på dette albumet, og låtene er om mulig enda større og enda mer blomstrende. Her er det keltiske influenser, magi, mytologi og religion i skjønn forening; spøkelser og skrømt; harper og kirkeklokker; indre demoner og djevler, og scenarioer og landskap så malerisk beskrevet at man nesten hele albumet føler at man befinner seg i en grønn glitrende eventyrskog.
Alt dette er vel og bra, men i tillegg er det lasset på med så mye klang, så mye ekko, og så mange volumøse lag at man blir mett etter én låt. Det er i og for seg vakkert, men så vidstrakt, stort og pompøst at musikken nesten ikke får plass i seg selv. Singelen Shake It Out er en av de definitivt sterkeste låtene på skiva, med en sterk rytme som holder den gående uten at den svever sin vei, noe som er problemet til en del av de roligere balladene. Det samme er tilfelle med What The Water Gave Me som nesten føles nedstrippet i forhold til resten av skiva.
Florences sterkeste kort er stemmen hennes som kan være både sår, vakker, sterk og intens på grensen til det nervepirrende eller rett ut irriterende, og på denne skiva får hun virkelig utfoldet seg vokalmessig. Sistnevnte kvalitet får man i god dose på Spectrum, en låt det skal godt gjøres å ikke få gnagsår i ørene av. Seven Devils er derimot en annen låt som stikker seg ut positivt. Den er så jagende og intens at hårene nesten reiser seg på hodet. Den er grandios, men klarer å holde likevel å holde seg interessant uten å bli altfor pompøs.
Dette er ikke en skive for minimalister, her er det i overkant mye av absolutt alt det gode, men for fansen sikkert akkurat det de har ventet på. For andre er den muligens best nytt og fordøyd i små porsjoner, for dette er mektige saker.
Hør hele albumet her:
