Det er ikke uten grunn at disse beskrivelsene går igjen. På bandets debutalbum, Creatures of an Hour, kommer man omtrent to sekunder ut i åpningssporet før man får akutte assosiasjoner til Julee Cruise og hennes Twin Peaks-låt Falling. Og selv om filmreferansene kanskje er klisjeer, er det ingen tvil om at det er noe cinematisk over Still Corners' musikk.
Vokalist Tessa Murray er Still Corners trumfkort. Utseendemessig er Murray som en ung utgave av den franske skuespillerinnen Catherine Deneuve, vokalmessig er hun som en sirene som har steget ut av Homérs gamle epos og flyttet inn i dagens London. Hennes stemmeprakt er rett og slett overveldende. Bak Murrays vokal mikses og trikses det fra de tre andre bandmedlemmene, Greg Hughes, Leon Dufficy og Luke Jarvis. I et slags krysningspunkt mellom klubbmusikk og svevende popmusikk finner Still Corners og Creatures of an Hour sin plass.
Dette albumet er mer enn en samling enkeltsanger: det er først og fremst snakk om et sammenhengende album med en gjennomgående surrealistisk og deilig stemning. Helheten er på en måte mer enn summen av enkeltlåter. Man kan likevel trekke frem noen enkeltlåter som svinger mer enn andre. I Wrote in Blood er albumets aller beste spor, en besnærende, skummel og hypnotisk liten sak som får lytteren til å tenke på mørke bakgater og gamle franske film noirs. Dette er en låt du skal legge inn på Ipoden din og ta med deg ut en mørk natt med tåke, ambulansesirener og frostrøyk. Det er en kontekst som yter I Wrote in Blood rettferdighet.
Andre sterke spor er singelen Endless Summer, The White Season og Demons. Sistnevnte er en neddempet låt hvor Murrays stemme svever over et enkelt, repeterende gitartema. Vokalen, stemningen og ikke minst teksten skaper en vakker, mystisk atmosfære. Soft times / no demons / let go of / your reasons, synger Murray, og det er selvfølgelig først når du hører denne teksten sammen med låta, og ikke sitert her, at du skjønner hvor bra den er.
Creatures of an Hour kan sees som et tilnærmet perfekt debutalbum. Med det mener jeg ikke at det er ekstremt bra – at det er perfekt rent kvalitetsmessig – men heller at det er akkurat bra nok til å være en veldig, veldig bra begynnelse. Creatures of an Hour er et langt på vei glimrende album i seg selv, samtidig sitter man igjen med en følelse av at Murray og co. har en del å gå på, at de har potensialet til å skape noe enda bedre i fremtiden. At de ikke har svidd av alt kruttet i første omgang. Og det er en fin følelse å ta med seg videre.
