Et av de største høydepunktene blant mange i musikkåret 1991, er definitivt U2s Achtung Baby. Alt stemmer. For et album!

Det perfekte resultatet satt imidlertid langt inne. Misnøyen i bandet var stor etter forgjengeren Rattle And Hum (1988). Ikke kommersielt, men musikalsk. De var kanskje størst, men ikke best. Bono, The Edge, Adam Clayton og Larry Mullen hadde behov for å tenke nytt, men var usikre på hvilken vei de skulle gå. Eller om de i det hele tatt skulle gå sammen. U2 gikk, heldigvis, i seg selv, som individer og som band. Daniel Lanois og Brian Eno ble hentet inn som produsenter for å ta bandet i riktig retning. Det var åpenbart en smart valg.

Berlin, som på dette tidspunktet var en samlet by etter murens fall, ble åstedet for U2s re-etablering. I Hansa Studios skulle det skapes en ny sound. Den skulle ikke være stadionbasert som før, men ha mer klubb-feeling. Berlin levde ikke helt opp til forventningene, men U2 fikk spilt inn enkelte spor før de returnerte til den irske hovedstaden, Dublin, og fullførte albumet. Under studiotiden var Lanois hele tiden til stede, mens Eno med jevne mellomrom, som en lytter utenfra, kom inn og ga instrukser og direktiver. Meningen var å sikre en tilnærming fri fra påvirkninger av det som foregikk i studioet til daglig. Taktikken fungerte, må en kunne si. Lanois og Eno skapte et unikt univers. De fikk frem et helt nytt lydbilde og løftet U2 til nye høyder.

Til Achtung Baby begynte Bono og The Edge å skrive låter sammen uten Mullen og Clayton. De fant en nerve. Samtlige 12 spor på U2 sitt syvende studioalbum er bunnsolide og innehar en bredde og kvalitet bandet ikke hadde vist før og heller ikke igjen. Achtung Baby står som en påle i U2s diskografi, og der er det mange sterke album! Låtmaterialet og produksjonen er overbevisende. Låt etter låt blir du sittende å gape. Det er en skjønnhet over det hele, en industriell nytelse, bilder av det urbane, bygårder, gater og trange smug, asfalt, nattklubber, jernbaner, fabrikker, damp. Gitarspillet, gjenkjennelig som The Edges, men likevel med så mye mer kraft og kreativitet. Rytmeseksjonen, skarpe trommer og den dype bassen, programmerte beats. Bonos vokalprestasjoner, som overgår alt han gjorde tidligere og har gjort i ettertid. Her steg han virkelig opp blant rockens ypperste vokalister. Effektene, synthesizere, dynamikken. Alt pakket inn i en praktfull lydoase som er mesterlig utført av Lanois´, og Enos, fingerspissfølelse.



Denne omtalen ble opprinnelig skrevet til 20-årsjubileet av albumet i 2011. Utgivelsen som da kom inneholdt litt av hvert. I tillegg til en remastret utgave av originalen, fikk man en ekstra CD med alternative versjoner av enkelte låter, b-sider og rariteter. Samtidig ga U2 fansen en über deluxe-utgave i begrenset opplag som inneholdt seks CD-er, fire DVD-er, langspillende vinyl, syvtommere og masse annet snacks. Blant de seks CD-ene fikk du også oppfølgeren, Zooropa, fra 1993 (strålende album det også), samt en rekke b-spor og rariteter. DVD-ene inneholdt ZOO TV: Live From Sydney og From The Sky Down, en helt ny dokumentar, og musikkvideoer. Ikke nok med det: Du fikk også en bok, flere kunsttrykk og fanklubbens medlemsblad med mer.

Likevel: Det viktigste var selve Achtung Baby i en enda bedre produksjon enn originalen (eller kanskje ikke, vil noen si). Remastret eller ikke, albumet er like godt, også nå 30 år etter utgivelse. Det er godt å bli minnet om hvor fantastisk denne skiva er. Det første som slår deg som lytter er at du vil skru opp lyden og spille det høyt som faen! Selvsagt fordi det fortjener det, men også fordi lydbildet tillater det uten å fjerne nyanser, uten å skape kaos. Det er så perfekt gjort at en rett og slett blir målløs.

Zoo Station, gitaråpningen, som en drill i rommet, den harde skarptrommen, den robuste bassen, vokalen, som om Bono synger inn i en bøtte, strøkne gitarpassasjer av The Edge. Even Better Than The Real Thing, funky gitarriff, lekre solopartier, Bonos imponerende vokal som bakkes opp av Mullen og Clayton. One, den optimale balladen, Bonos såre og bitre lyrikk, det melodiøse refrenget. Until The End Of The World, den rytmiske starten, perkusjonen, The Edge sitt energiske riff, Bonos småarrogante synging, lyden som løftes ut i rommet anført av gitarer og bass etter refrenget.



Denne skribentens favoritt, Who's Gonna Ride Your Wild Horses, det grumsete intro-riffet, hvordan låten åpnes opp og ender i et av musikkhistoriens flotteste refrenger. So Cruel, det enklere lydbildet, tangentene og beaten under den litt sløve, men også her, bitre vokalen, bassens inntreden, strykepartiene. The Fly, det vrengte og raspete gitarriffet som ligger foran i lydbildet, hvordan The Edge leker gjennom hele låten, den poengterte rytmen, den hviskende vokalen, men også falsetten. Og Mysterious Ways, ekkoet i den groovy gitaren, den tynne takten, Bonos glade vokal, nesten som et stev, allsangen som trigges når Bono synger:

It´s all right, it´s all right, it´s all right
she moves in mysterious ways

Tryin' To Throw Your Arms Around The World, en roligere variant, den tunge bassen, triksene fra The Edge, den melodiøse vokalen, Bono som snakke-synger. Ultra Violet (Light My Way), oppbyggingen, som et åpent landskap i den urbane settingen, velkjent U2-riff, Bono som igjen imponerer, dyp vokal, tett og stramt fra Mullen og Clayton. Acrobat, suggerende, presist basspill, marsjerende trommer, gitar-alarm, timingen fra Bono. Så Love Is Blindness, en avbalansert avslutning, tangenter, bassriffet som går, det stemningsfulle lydbildet, The Edge som plukker, hvordan Bono kontrollerer vokalen.

Ah, for et mesterverk Achtung Baby er! Hvordan fikk de til? Uansett: Takk og gratulerer med 30!



Bandets hjemmeside her